Fornorskningspolitikken overfor samene

Vi skal fokusere på samene i denne fagartikkelen, selv om vi også vil omtale noe av politikken overfor kvenene. Du kan lese mer om i artikkelen om kvenene.

Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.

Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.

Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.

Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.

Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.

For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.

Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.

I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.

I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.

I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.

Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.

Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.

Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.

Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.

Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.

I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.