De nasjonale minoritetene i Norge

Statens minoritetspolitikk ovenfor de fem minoritetsgruppene har på samme måte vært både lik og forskjellig. Lik i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og «egentlig innvandrere». (St.meld nr 15 (2000-2001), kap 4) Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.

Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600-og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på «den russiske fare» og «den finske fare». Dette legitimerte fornorskningspolitikken som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både ovenfor kvener og skogfinner.

Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. Rundt 1800-tallet begynte man å frykte finsk separatisme i grenseområdene.

Fornorskingspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her hadde det et mer kulturpolitisk uttrykk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger og en følelse hos kvenene selv om at de var mindreverdige.

Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.

Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som gav dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.

Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige, for mektige og for dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.

I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 767 norske jøder ble deportert til Tyskland, hvor omtrent 750 av dem mistet livet i konsentrasjonsleirene. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.

Minoritetspolitikken overfor rom og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.

Den norske politikken overfor rom og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om «fantefolket» som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på. De skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble oppprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.

Les mer om Eilert Sundt og teorien om fantefolket.

Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskingspolitikken overfor denne gruppen. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.

Rom (tidligere kalt for sigøynere) har en lang historie i landet, men sentralt i deres kultur er at de er et reisende folk. Norske rom fikk statsborgerskap i Norge på slutten av 1800-tallet, men fortsatte å reise både i Skandinavia og til Belgia og Frankrike. Rom som var født i Norge, kunne bli hindret i å komme inn i landet på vei tilbake etter opphold i andre land. Norsk politikk på slutten av 1800-tallet var imidlertid også slik at "utenlandske sigøynere" var uønsket og nektet adgang til riket. Det ble innført lover som forbød utenlandske rom innreise, og de kunne bli utvist hvis de først kom inn i landet.

Rundt 1930 reiste hele gruppen med rom fra Norge. Ifølge stortingsmelding nr. 15 er det sannsynlig at de gjorde dette av frykt for å bli utsatt for de samme tiltakene som misjonene hadde satt inn overfor Romanifolket. I 1934 ble en gruppe på 68 rom (hvor sannsynligvis mange var født i Norge) stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge gav beskjed om at de ikke var ønsket i Norge. De ble sendt tilbake til Tyskland, og flere av disse mistet livet i konsentrasjonsleirene.

Fra slutten av 1950-tallet kom det en ny gruppe rom til Norge. Disse fikk etter hvert også norsk statsborgerskap. Men også i denne perioden ble kulturen kriminalisert. Leirer ble oppløst, og barn ble tatt fra foreldrene.

I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:

"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."

I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.

Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som en organisasjonen som har sitt utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.

• Kommunal og moderniseringsdepartementet (2000): St.meld nr. 15 (2000–2001): Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
• Justis- og beredskapsdepartementet (2004): St.meld nr. 44 (2003–2004): Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningerordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
• Kommunal- og moderniseringsdepartmentet (2015): NOU 2015:7 Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
• Vibeke Kieding Banik (2017, 11. august) : Nasjonale minoriteter i Norge, Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge

• M. Rosvoll, L. Lien, J.A. Brustad (2015): "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom, Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. Hentet fra: https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2015/a_bli_dem_kvit_hl_senteretpdf_lavoppl.pdf

• NTB (1. juni 2015): Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Hentet fra Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning