Tvangssterilisering

Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tiden. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.

Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:

1. Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
2. Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
3. Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
4. En streng ekteskapslovgivning
5. Prevensjonsveiledning

Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidens Norge.

Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.

At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.

Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.

I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».

Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.

Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.

Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.

Artikkelen ble opprinelig publisert på kildenett.no