Krigens første dager i Norge
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten