Februarrevolusjonen: opprør mot tsaren
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.