Fedrelandslaget
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo