Hopp til innhold

Fagartikkel

Språk og ideologi i debatten om to skriftspråk

Hvorfor har vi to skriftspråk i Norge i dag? For å forstå hva som skjedde, kan det være lurt å studere opptakten til de ulike idéene om hvordan et norsk skriftspråk burde være. Vi skal tilbake til 1800-tallet.

LK20
Eldre emaljeskilt med advarsel på nynorsk. Foto.

Hvordan endte vi opp med to skriftspråk i Norge?

Språkdebatten på 1800-tallet

I 1814 kunne ikke nordmenn lese eller skrive norsk, for det fantes ikke et norsk skriftspråk. De måtte lese og skrive dansk. Å utvikle et eget norsk skriftspråk ble viktig for å skape en felles norsk identitet og selvfølelse etter at Norge ble selvstendig nasjon. Men hvordan skulle et norsk skriftspråk se ut? Skulle vi beholde det danske skriftspråket, fornorske det, eller lage et helt nytt norsk skriftspråk? Det var flere som hang seg på debatten, og de var til dels veldig uenige.

Men hvorfor var de så uenige? Uenigheta hang særlig sammen med språkpolitiske ideologier. En ideologi er dine eller mine grunnleggende idéer om hvordan vi bør forstå verden og samfunnet, og hvordan verden og samfunnet bør være. Språkideologier handler for eksempel om hvor viktig språk er, og hvordan språket bør være.

Nasjonale hensyn – et spørsmål om ideologi

Mange var på den tida opptatt av det nasjonale og det norske, så nasjonale hensyn ble viktig i språkdebatten. Folk hadde imidlertid ulike meninger om hva "det norske" egentlig burde være. De hadde med andre ord ulike ideologiske oppfatninger av nasjonsbegrepet, og av hvor viktig det nasjonale er i en større sammenheng. Var det bondekulturen eller bykulturen som representerte det norske? Var det samtidas Norge eller fortidas Norge? Og var de nasjonale interessene viktigere enn de internasjonale?

Sosiale hensyn – et spørsmål om ideologi

Andre var kanskje mer opptatt av hensynet til språkets sosiale krefter, men var uenige i hvilke sosiale forhold som var viktige. Var det for eksempel greit å bruke bondens språk i skrift, eller var det overklassens språk som skulle være grunnlaget for skriftspråket? Skulle språket i det hele tatt gjenspeile sosiale forhold? Ideologiske overbevisninger knytta til sosiale forhold har tradisjonelt skilt høyre- og venstresida i politikken.

Fire sentrale hensyn i norsk språkdebatt på 1800-tallet

Vi kan se nærmere på disse og to andre hensyn som bidro til uenighet i 1830-debatten. De samme hensyna påvirka språkdebatten gjennom hele 1800-tallet. Disse fire hensyna, som førte til at vi fikk to norske skriftspråk, var

  • nasjonale hensyn

  • maktpolitiske hensyn
  • sosiale hensyn
  • pedagogiske hensyn
Hva betyr liberal, radikal, konservativ og reaksjonær?

Disse begrepene er det lurt å kunne. De blir ofte brukt når vi snakker om språk.

Liberale krefter

Å være liberal kan bety å være tolerant, frisinnat, endringsvillig eller fordomsfri. I språksammenheng betyr liberal å være åpen for språklig variasjon, men også for språkendringer.

Radikale krefter

Å være radikal kan bety å ønske eller jobbe for store og raske forandringer. I språksammenheng bruker vi radikal om

  • en som ønsker eller jobber for store forandringer i det eksisterende språket
  • språket vi forbinder med arbeiderklassen, med det folkelige eller med den politiske venstresida
  • et språk som skiller seg sterkt fra det som folk flest bruker

Konservative krefter

Å være konservativ betyr å ville bevare det som er. Politisk pleier ordet å tilhøre høyresida. I språksammenheng vil konservativ si å ville bevare språket slik det er eller endre så lite som mulig.

Reaksjonære krefter

Å være reaksjonær betyr å ønske seg tilbake til sånn det var tidligere. I språksammenheng vil reaksjonær for eksempel si at man syns språket var bedre, penere eller renere før.

Nasjonale hensyn

Romantikkens syn på språk og nasjonal identitet

Språket ble veldig viktig i nasjonsbygginga og for nordmenns identitet. De intellektuelle i første halvdel av 1800-tallet kjente godt til Johan Gottfried Herder og den tyske romantikkens idéer om språk og nasjon. Disse idéene gikk ut på at enhver nasjon har en egenart – en identitet som binder innbyggerne sammen til ett folk. Limet i den forbindelsen var folkespråket. Derfor spilte det norske talespråket – særlig bygdedialektene – en sentral rolle i arbeidet med et norsk språk. Ifølge romantikerne var det bøndene som var bærere av den nasjonale ånden – den som var nedarva fra forfedrene.

Basert på dette synet var en nasjon uten eget språk en nasjon uten identitet.

Livet på ei seter. Unge kvinner i bunad og dyr i samspill. Maleri.

Bonden ble symbolet på det opprinnelige norske, og Adolph Tidemand henta motiv fra bondekulturen i maleriene sine. Her er en illustrasjon fra boka Norske Folkelivsbilleder (1854).

Et annet syn på språk og nasjonalitet

Det var ikke alle som så dialektene som bærer av norsk identitet. Ifølge den norske filosofen Marcus J. Monrad var det den danna eliten som stod for nasjonens utvikling og framskritt og derfor representerte de viktigste nasjonale kreftene. Han mente at bøndene måtte tilegne seg elitens kultur, inkludert språket til eliten, for å bli ordentlig norske. Dette baserer seg på et menneskesyn som var dominerende i den vestlige verden fram til langt inn på 1900-tallet. Dette synet tar utgangspunkt i at noen mennesker eller kulturer har kommet lengre i utviklinga enn andre og har dermed nådd et "høyere nivå".

Eksemplet med Monrad viser hvordan ulike syn på mennesker og språk gjorde det vanskelig å bli enige om en felles vei til et norsk skriftspråk.

Maktpolitiske hensyn

Språk som politisk markør

I den politiske kampen mellom Norge, Sverige og Danmark var det viktig for Norge å markere identiteten sin og den kulturelle egenarten – retten til å være en selvstendig nasjon. Norge mangla den viktigste markøren for å skille seg fra de andre nasjonene – nemlig (skrift)språket. Mange følte at dette hindra Norge i å bli fullt ut akseptert som en selvstendig politisk maktfaktor, så det bredte seg etter hvert stor enighet om at Norge trengte et eget skriftspråk.

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Maleri.

Vi fikk vår egen grunnlov i 1814, men den var skrevet på dansk.

Språk og politisk makt

At utviklinga av norsk språk ble delt, handler derfor mer om maktpolitiske spørsmål innad i landet, som for eksempel maktforholdet mellom samfunnsklassene. De politiske motsetningene sammenfalt i stor grad med motsetningene mellom samfunnsklassene. Det var borgerskapet og embetsmennene på den ene sida og bøndene på den andre.

Selv om bøndene var i sterkt flertall, var det embetsklassen og det voksende borgerskapet som hadde makta – både språklig og politisk. Men utover på 1800-tallet fikk bøndene og partiet Venstre større politisk makt, noe som helt klart påvirka språkdebatten og særlig bidro til framgangen til landsmålet.

Intelligenspartiet og Patriotene

Welhaven og Intelligenspartiet på den ene sida og Wergeland og Patriotene på den andre er også et eksempel på at språkspørsmålet i høyeste grad var politisk. Disse to politiske grupperingene var forløpere til dagens venstreside (Patriotene) og høyreside (Intelligenspartiet) i politikken.

Sosiale hensyn

To norske kulturer?

Språkdebatten fikk virkelig fram den store sosiale motsetninga som lå i det norske folket. I siste halvdel av 1800-tallet var det ei utbredt forestilling om at det "var tale om to kulturer i Norge, en danskdominert elitekultur og en ren norsk bondekultur". (Sørensen 2002, s. 73)

De koselige bøndene og det danna borgerskapet

Dagens bokmål er utvikla fra dansk, og dansk var på 1800-tallet forbundet med samfunnseliten. Det var også her de fleste danskvennlige nordmennene befant seg. Dagens nynorsk er utvikla fra et antall norske dialekter. Selv om dialekt på 1800-tallet ble oppfatta som koselig og tradisjonelt norsk, var det en utbredt forestilling i embetsklassen at deres eget språk representerte dannelse og høykultur, mens dialektene representerte det motsatte. P. A. Munch mente for eksempel at den vanlige norske a-endinga tilhørte "den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne". (Munch 1832, s. 22)

Slik ble kampen om et norsk skriftspråk også kampen mellom to sosiale grupperinger, eller "kulturer" – nemlig bøndene og borgerskapet – eller eliten og resten av folket, om du vil. Landsmålet var bøndenes og bygdas språk, riksmålet var borgerskapets og byenes språk.

Diskuter: Er nynorsk fremdeles "bondespråk" i dag, eller er nynorsk blitt et "elitespråk"?

To kvinner og en mann holder hender foran en eldre fjellgård, ikledd norske bunader. Svart-hvitt-foto.

Bondens kultur og språk ble sterkt romantisert i den norske nasjonsbygginga på 1800-tallet. Likevel ble bondekulturen av byfolk ansett som mindre danna og sivilisert.

Pedagogiske hensyn

De sosiale forskjellene i folket var også tydelige i skolen. Skolegang var tidlig på 1800-tallet primært et byfenomen. For bøndene var dessuten dansk mer eller mindre et fremmedspråk, og de slet veldig med å lære å lese og skrive.

Opplysningsmannen og demokratiforkjemperen Henrik Wergeland mente at det danske skriftspråket stod i veien for folkeopplysninga. Derfor var det pedagogiske hensynet vel så viktig for Wergeland og meningsfellene hans i språkdebatten som det nasjonale hensynet.

Det pedagogiske var senere også en viktig motivasjon for landsmålsarbeidet til Ivar Aasen og fornorskingsarbeidet til Knud Knudsen. Begge så problemet med at opplæringa i skolen foregikk på et fremmedspråk, og begge var opptatt av at skriftspråket skulle gjenspeile talespråket. De var bare uenige om hvilket av de norske talespråka det skulle være.

Interiør fra skolestua fra Kvatumshagen i Snertingdal på Eiktunet i Gjøvik. Foto.

På 1800-tallet kom allmueloven som skulle sikre at alle barn skulle få gå på skole fra de var 7–8 år og fram til de ble konfirmert. Men hvilket språk skulle undervisninga foregå på?

Hva kan vi lære av debatten som førte til to skriftspråk?

Språk og identitet

Er det noe historien virkelig viser oss, er det at språk handler om identitet og selvbevissthet – den gang som nå. På 1800-tallet handla det om å finne seg selv som nasjon. Vi har sett at det var steile fronter mellom byfolk og bygdefolk, mellom dem som ville holde på den tette kontakten med Danmark og dem som ville reindyrke det norske.

I dag forsvinner dialekttrekk, og mange uttrykker bekymring for hvordan engelsk påvirker norsk. Handler det ikke i bunn og grunn om identitet? Om hjertespråket – hvem vi er og vil være?

Språk og demokrati

Historien viser også at språk handler om demokrati – retten til å bli hørt – retten til å ha en stemme som teller i samfunnet. Aasen fant et språk i det norske folket som kunne brukes til å gi en stemme til mange nordmenn som til da hadde hatt få muligheter til å bli hørt. Med landsmålet fikk de et språk å uttrykke seg på.

Det demokratiske hensynet var også viktig for Knudsen. Med et skriftspråk som lå tettere opptil norsk talemål, ville det bli lettere å lære å lese og skrive, og lettere å ta utdanning og tilegne seg kunnskapen som må til i et opplyst demokrati. Et talemålsnært skriftspråk gjør også at veien fra tanke til skrift blir kortere for større deler av befolkninga, ikke bare den intellektuelle eliten.

Hvilke konsekvenser ville det hatt for de demokratiske rettighetene til deler av befolkninga i Norge om minoritetsspråk som samisk, kvensk eller nynorsk – forsvant?

Kilder

Jahr, Ernst Håkon. (1989). Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814. Novus forlag. Oslo.

Munch, P. A. (1832). Norsk Sprogreformation. I: Gustav Storm (red.). (1873). P. A. Munch - Samlede Afhandlinger. Alb. Cammermeyer. Christiania.

Otnes, Hildegunn og Bente Aamotsbakken. (1999). Tekst i tid & rom. 4. utgave 2012. Det norske samlaget. Oslo.

Sørensen, Øystein. (2002). Språkutviklingen på 1800-tallet. I: Egil Børre Johnsen (red.). Vårt eget språk. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo.

Torp, Arne og Lars Vikør. (2014). Hovuddrag i norsk språkhistorie. Gyldendal akademisk. Oslo.

Sist oppdatert 27.01.2021
Skrevet av Christian Lund

Læringsressurser

Språkstyring