Dialektparadiset Norge
Kronprinsesse Mette-Marit skarrer på r-ene. Nyhetsankere og programledere sier både itte, itj og ikkje. Unge og gamle skriver på dialekt i SMS og på nett. Norske artister velger å synge på egen dialekt, statsbudsjettet blir presentert på bygdemål. Hva er det med nordmenn og dialekter?
Dialektmangfold og dialektvariasjon
Den norske geografien med fjell, vidder og skog har historisk sett skapt mange ulike dialekter i Norge. I dag kan fremdeles en halvtimes biltur ta deg fra én dialekt til en annen. Forskjellene mellom to norske dialekter er noen ganger så store at språkbrukerne sliter med å forstå hverandre.
Men selv om vi har flere dialekter og større dialektvariasjon enn nabolanda våre Sverige og Danmark, er vi ikke unike i europeisk sammenheng. Også andre land har store forskjeller i talespråket, for eksempel Tyskland, Italia og Storbritannia.
Dialektaksept
Det som virkelig skiller Norge fra andre land, er den høye toleransen for dialektbruk.
Nordmenn snakker dialekten sin i alle sammenhenger – formelle som uformelle. I situasjoner der det i andre land er vanlig å bruke et normalisert rikstalemål, er det helt akseptert å bruke dialekt hos oss. Slike situasjoner kan være i skolen, på universitetet, i TV og radio, på talerstolen, i politikken og i litteratur og musikk.
Selv om standardisert eller bynært talespråk gir fordeler i visse sammenhenger, er det fremdeles ganske fritt fram for dialekter i det norske samfunnet, særlig sammenlikna med andre land. Det er også aksept for å tøyse med dialektene våre, så lenge det ikke er gjort med onde hensikter. Vi er stolte av dialektene våre, og vi reagerer hardt på latterliggjøring og diskriminering. Så ja, Norge er kanskje et dialektparadis.
Dialektparadiset Norge på ett minutt
I filmklippet under fra NRK-programmet Dialektriket gir programleder Yasmin Syed oss en superrask oppsummering av de viktigste grunnene til at Norge er et "dialektparadis".
Tenk over:
Kan du komme på muntlige situasjoner der det ikke er greit å bruke dialekt i Norge? Diskuter med andre i klassen.
Det er mange og sammensatte grunner til at dialektene har høy prestisje her i landet, og at toleransen for språklig variasjon er så stor.
Nasjonsbygginga på 1800-tallet
Språket, og særlig bygdedialektene, ble viktig i nasjonsbyggingsarbeidet etter løsrivinga fra Danmark i 1814. Bygdedialektene var lite påvirka av dansk, og den nasjonalromantiske tidsånden idealiserte den norske bonden som "bæreren av det norske". I de uberørte bygdedialektene fant nasjonsbyggerne og nasjonalromantikerne linjene tilbake til det opprinnelige norske – ikke minst det norrøne språket. Dialektforskinga på 1800-tallet og fram til siste halvdel av 1900-tallet ble påvirka av disse nasjonalromantiske ideene. Studier av dialektene skulle "underbyggje ideologien om at me utgjer ein norsk nasjon, med sine særdrag og si eiga historie" (Skjekkeland 2010, s. 25).
Koplinga mellom nasjonsbygging og nasjonalromantikk på den ene siden og dialektene våre på den andre har gitt særlig bygdedialektene status som en av våre største kulturskatter. Dialekt er nesten blitt selve definisjonen av det å være norsk.
Landsmålet
Nasjonsbygginga og nasjonalromantikken var også sterke drivkrefter for Ivar Aasen. Aasen var interessert i den norske folkesjela og ville vite hvem nordmenn egentlig var. Han samla inn opplysninger om dialektene i norske bygder for å skape et helnorsk skriftspråk som kunne erstatte det danske.
Ivar Aasens landsmål framheva bygdedialektene våre, og nynorsk har bidratt til å øke statusen for de norske bygdedialektene.
Stortingsvedtaket av 1878
Den kanskje viktigste grunnen til dialektenes høye status i det norske samfunnet finner vi i skolepolitikken. Helt siden 1878 har norske elever hatt lovfesta rett til å bruke dialekten sin. Da vedtok nemlig Stortinget at "Undervisningen i Almueskolen bør saavidt mulig meddeles paa Børnenes eget Talemaal". Dermed ble det slutt på å "tvinge" elevene til å snakke etter mønster av det danske skriftspråket eller den danna dagligtalen i byene.
I andre land, for eksempel Sverige og Danmark, har skolen blitt brukt til å spre standarduttale og "drepe" dialektene. I Norge har skolen bidratt til å verne om dialektene.
Dialektbølgen i 1970-åra
Dialektenes status økte kraftig på 1970-tallet. En av årsakene var at stadig flere tok høyere utdanning. Studentene kom fra flere sosiale lag enn før, og flere og flere kom fra bygdene og tok med seg dialekten sin inn i studentmiljøene.
En medvirkende årsak til økt dialektaksept var den politiske venstrebølgen som oppsto i studentmiljøene verden over. Den nye generasjonen tok et oppgjør med det samfunnet foreldregenerasjonen deres hadde skapt, og de protesterte blant annet mot standardisering, sosiale forskjeller og skjevfordeling av makt. Mange anså standardisert, skriftspråknært talespråk som maktas og elitens språk, og at det virka undertrykkende og forsterka sosiale skiller i samfunnet. Dialektene var derimot "folkets språk".
Dialektbølgen på 1970-tallet førte til økt aksept for å bruke dialekter i det offentlige rommet.
Språkpolitikk i dag
Norges offisielle språkpolitikk i dag har blant annet som mål å ta vare på dialektvariasjonen i landet. Sitatet under er henta fra forslaget til ny norsk språklov fra 2020:
Dialektvariasjonen er ein del av det språklege mangfaldet i Noreg, og det er høg aksept for bruk av dialekt. Dialektmangfaldet er uttrykk for språkleg toleranse og demokrati. Noreg er eitt av få land i Europa med ein så liberal språkkultur. Denne verdien skal vi ta vare på.
Kultur- og likestillingsdepartementet (2020)
En slik språkpolitisk holdning har mye å si for utdanningsinstitusjonene våre, for arbeidslivet og for andre deler av samfunnet som må forholde seg til norsk lov. Indirekte påvirker det også hver og en av oss.
Andre årsaker til den norske dialektaksepten
Mange nordmenn føler et sterkt bånd til lokalsamfunnet sitt og dialekten der. Å legge om dialekten har vært lite akseptert – særlig utenfor de største byene.
Dessuten har Oslo aldri vært like sterkt kulturelt dominerende som andre hovedsteder, for eksempel Stockholm og København. Oslomålet har derfor ikke satt standarden for talespråket i Norge på samme måte som hovedstadsspråka i nabolanda våre.
Videre har vi lang tradisjon med valgfrie former også i skriftspråka bokmål og nynorsk. Mange av disse formene er dialektnære former, for eksempel "skau", "fjøl", "sjøl", "leike" og a-endinger i substantiv og verb: "boka", "leika".
Dialekt er for mange en viktig del av den norske identiteten, men kanskje særlig den personlige identiteten.
Tenk over:
Hva mener du er det viktigste vi kan gjøre for å bygge opp enda større språklig toleranse?
Ja vel, Norge er et dialektparadis, men hvorfor er dialektene i ferd med å forsvinne? I artikkelen "Trøbbel i dialektparadiset" møter du eksempler på at situasjonen ikke nødvendigvis er så idyllisk som vi tror – eller vil tro.
Relatert innhold
Er Norge det dialektparadiset vi tror det er? Vi ser nærmere på den norske toleransen for språklig variasjon.
Prop. 108 L (2019–2020). Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak). Lov om språk (språklova). Kultur- og likestillingsdepartementet. Henta desember 2021 fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-108-l-20192020/id2701451/?ch=1
Pedersen, Ø. (2003). Språklig frislipp i NRK. Forskning.no. Henta januar 2022 fra https://forskning.no/partner-journalistikk-sprak/spraklig-frislipp-i-nrk/1073717
Sandøy, H. (2002). Norske dialektar. I E. B. Johnsen (red.), Vårt eget språk. H. Aschehoug Co. (W. Nygaard). Oslo.
Skjekkeland, M. (2010). Dialektlandet. Portal forlag. Kristiansand.
Aasen, I. (1836). Om vort Skriftsprog. I Syn og Segn. (1909). Det Norske Samlaget. Oslo.