Mennesket og maktene i eldre litteratur

Når vi snakker om "menneske og maktene", ønsker vi å undersøke hvilke ulike faktorer som har vært avgjørende for menneskers tanker og livsbetingelser. Eller sagt med andre ord:

• Hvilke synlige og usynlige makter har mennesket måttet forholde seg til gjennom tidene?
• Hvordan kommer dette til syne i litteraturen?
• Hvordan har litteraturen blitt brukt til å utfordre maktene?

I dag

Mange mener at det norske samfunnet i dag er prega av individualisme og frihet. Vi kan stort sett gjøre som vi vil, om vi bare følger landets lover. Men hva med de uskrevne reglene og normene? Lar vi oss styre av hva andre tenker og mener? Har for eksempel ikke de som ytrer seg i ulike medier stor innflytelse på oss – ei "usynlig makt"? Noen hevder også at skolen har blitt så viktig for dagens ungdom, at den må sees på som den viktigste maktfaktoren i livet deres.

Før

Både religion, kirka, overtro og kongemakt har hatt mye makt over enkeltindividet i eldre tider. Men også fortidens mennesker måtte innordne seg normer og regler, om enn ganske ulike våre. For eksempel var kjønnsnormene ganske annerledes på 1800-tallet enn de er i dag.

Hva kan lesing av norrøn litteratur fortelle oss om hvilke makter som påvirka vikingene?

Norrøn litteratur er navnet på litteraturen som handler om livet i Norge og på Island i vikingtida. Denne litteraturen ble overlevert muntlig gjennom flere århundrer og først nedskrevet på 1200-tallet. Dermed må vi være varsomme med å ta alt som står i tekstene for sanne historier om personer som virkelig har levd – dette til tross for at mange av tekstene gir seg ut for å være om nettopp dette.

Likevel kan den norrøne litteraturen fortelle oss mye om forholdet mellom mennesket og maktene både i vikingtida og i middelalderen da tekstene ble skrevet ned. Vi skal se på hvilken innflytelse både tro, overtro, ære og ætt hadde på livet til folk flest i vikingtida.

Religion

Vikingene trodde på norrøne guder, som for eksempel Tor, Odin og Frøya. Når vi leser islandske ættesagaer og eddakvad, får vi innsikt i at vikingene måtte gi offer til gudene. Dette ble ofte gjort ved fester som ble holdt til ære for gudene. Vanligvis var det mat eller dyr som ble ofra, men også mennesker ble drept.

Den islandske sagaen Jómsvíkinga saga forteller at Håkon jarl ofra sin syv år gamle sønn i Slaget ved Hjørungavåg til gudene for å seire over motstanderne. Nå skal det sies at dette langt fra er pålitelig informasjon, men både norske, islandske og utenlandske kilder forteller at menneskeofring kunne skje blant vikingene.

Blotene ble sett på som uskikk da kristendommen ble innført rundt år 1000. Blant annet forteller Håkon den godes saga at den kristne kongen Håkon den gode nektet å delta i blot, noe som gjorde de lokale bøndene så opprørte at han motvillig måtte delta.

Denne historien forteller om ei viktig samfunnsendring som skjedde gradvis: kristninga av Norge. Alle kongene etter Håkon den gode var kristne, og de bruke kristendommen til å øke makta si, ved å kalle seg selv kirkas overhode. Denne makta hadde de ikke hatt da folket trodde på norrøne guder.

Overtro

Vikingene var veldig overtroiske. Sagaene forteller at de trodde egne drømmer var spådde om framtida, og at selv den tøffeste machohelten kunne være redd for spøkelser.

I Floamanna saga plages stormannen Bjørn og familien hans av at Bjørns far går igjen hos dem. Derfor går de alltid tidlig til sengs. Men helten i sagaen, Torgils, ordner opp:

Det hendte ofte om vinteren at Torgils hørte det dunke i taket. En natt sto han opp, tok en øks i hånden og gikk ut. Han så en dødning foran døra, stor og forferdelig. Torgils hevet øksa, men dødningen snudde seg vekk og løp til haugen. Da de kom dit, snudde dødningen seg mot ham. De tok ryggtak, for Torgils hadde sluppet øksa. (Sagaen om Floafolket, 2020).

Det ender med at Torgils hogger hodet av spøkelset og slik får stor ære. Flere sagaer handler om slike historier der gjenferdene går igjen hos folk.

Normer og regler

Ære, skam, ætt og ettermæle er fire begreper du bør kjenne til når du skal omtale litteratur om vikingtida. Dette var nemlig viktige holdepunkt for hvordan kvinner og menn burde handle eller oppføre seg. Det norrøne samfunnet var et kollektivistisk samfunn. Det vil si at det er hensynet til storfamilien, gruppen eller det sosiale nettverket som er viktigst.

I de norrøne ættesagaene er jakta på ære, eller det å forsvare æra, stort sett motoren i alle fortellinger. De mennene eller familiene som har fått sagaer oppkalt etter seg, hadde alle det felles at de var ærefulle. Målet var å få et godt ettermæle; altså et godt rykte etter døden.

Det motsatte av ære er skam. Derfor handla mye av livet til vikingene om å unngå å gjøre skamfulle handlinger. For om du levde skamfullt, førte du også skam over familien din. Dermed var det viktig for en mann å vise mot, mens en kvinne måtte passe på å ikke være for frampå seksuelt.

Mennesket og maktene i vikingtida, kort oppsummert

Var det andre makter som bestemte over mennesket i vikingtida enn i dag? At gudene vikingene tilba var annerledes enn våre, er i alle fall klart. I dag er det jo også helt vanlig å ikke tro på noen gud i det hele tatt. Vi kan altså velge å ta avstand fra religion som makt. Overtro spiller i tillegg en svært liten rolle for de fleste i dag.

Ætta er nok heller ikke så viktig for enkeltmenneskets livsbetingelser lenger. Din anseelse blir ikke avgjort av hva besteforeldre, tanter eller fettere gjør. Norge er et individualistisk samfunn, og skjer det en urett, så forventer vi at staten skal ordne opp, ikke ætta.

På slutten av 1400-tallet og fram til 1600-tallet skjedde det viktige samfunnsendringer. Vi kaller perioden fra ca. 500–1500 for middelalderen. Dette var en periode der både samfunnet og kunsten var prega av religionen. Kirka var mektig på denne tida, og veldig mye av litteraturen ble skrevet på oppdrag fra denne.

Men mot slutten av 1400-tallet går vi inn i en periode vi kaller for renessansen. Det var en periode der kunstnere og forfattere ble interessert i idealene fra antikken, altså perioden før middelalderen. Kunstnere og forfattere skreiv og malte fortsatt om det religiøse, men i tillegg ble det gitt ut tekster og laga kunst som viste mer interesse for mennesket i seg selv.

Religion

Men legg merke til at det ikke er snakk om noen ateisme i renessansen, altså at mennesket sier det ikke finnes noen gud. Renessansemennesket hadde fortsatt kirka og Gud som ei dominerende makt i livet sitt. Poenget er at kunsten og litteraturen ikke bare var gjennomsyra av religiøse forestillinger.

Norge ble hardt ramma av Svartedauden som kom til landet i 1349. De skrivekyndige ble spesielt hardt ramma, og det blir derfor produsert svært lite litteratur i denne perioden. Ellers i Europa er det en del forfattere som skriver:

Michel de Montaigne

Religionen ble ikke utfordra som makt, men forfatterne undra seg over menneskesinnet og meninga med det hele. Blant annet utvikla franskmannen Michel de Montaigne essaysjangre og stilte filosofiske spørsmål som "Hva vet jeg?" Han undra seg over om det i det hele tatt fantes objektive sannheter i livet. Kanskje all kunnskap bare var subjektive oppfatninger?

William Shakespeare

Også den aller mest kjente renessanseforfatteren, William Shakespeare, var opptatt av mennesket og stilte filosofiske spørsmål om hva som var meninga med det hele. Et utdrag fra skuespillet Hamlet kan vise hvilke hverdagslige makter som tynga renessansemennesket:

Ja, se der er låsen!
Hva vil vi drømme om i dødens søvn
når vi har kastet disse støvets lenker?
Den tanken stanser oss – og det er den
som gjør elendighetens liv så langt.
Hvem ville orke tidens hugg og hån,
tyrannens overgrep, den stoltes frekkhet,
det knuste hjertes kvaler, lovens treghet
og embedsmannens hovmot, alle spark som
langmodig ånd vil få av åndløsheten,
– hvem orket dette hvis han selv formådde
å fri seg fra det med en liten dolk? (Shakespeare, 1959).

Når vi kommer til 1600-tallet, forandrer kunst, litteratur og arkitektur seg. Vi kaller denne perioden for barokken. I Norge regner vi den barokke perioden fra ca. 1650 til 1750. Barokken kjennetegnes ved en pompøs og prangende livsutfoldelse.

Religion og enevelde

Den dominerende makta i kunsten og litteraturen etter renessansen var definitivt kirke og religionen. Gud står i sentrum for alt. Dikterens oppgave i barokken var å hylle Gud og det kongelige eneveldet av Guds nåde. 1600-tallet var nemlig eneveldets tid, og de eneveldige kongene hadde god bruk for kunst og litteratur for å legitimere makta si.

Mens det hadde vært lite produksjon av litteratur i Norge på 1400- og 1500-tallet, kan vi nå snakke om noen sentrale norske forfattere. Mest kjente er nok Petter Dass og Dorothe Engelbrektsdotter. Begge er kjent for salmene sine. Spesielt Dorothe Engelbrektsdotters "Aftensalme" viser en Gud som dominerende makt i alt menneskeliv. Redselen for helvetet var stor, og den eneste veien til himmelen var å leve et fromt liv:

Kjære sjel, kom det i hu,
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn,
henger fast i Satans garn.

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen
til din Gud i himmelen!

(Engelbrektsdotter, 2013)

På slutten av 1600-tallet starter den revolusjonen som så vidt var påbegynt 200 år tidligere. For mens renessanseforfatterne stilte forsiktige filosofiske spørsmål, var forfatterne på slutten av 1600-tallet og 1700-tallet noen riktige rebeller. For første gang kan vi lese tekster som virkelig gjør opprør mot maktene!

Politiske institusjoner

Vi kan starte på å se på det opprøret filosofer og forfatterne gjør mot politiske makter ute i Europa. Årsaken var i stor grad at land som Frankrike, Spania, Russland og Danmark-Norge hadde eneveldige konger. Kongen hevda han hadde fått sin makt av Gud, dermed skulle han styre alene.

Men denne mangelen på folkestyre satte sentrale filosofer og forfattere spørsmål ved. Både sakprosaen og skjønnlitteraturen fra denne tida speiler troen på at fornuft og opplysning er veien til framskritt og til et mer rettferdig samfunn. Prinsipper som folkesuverenitet, maktfordeling og naturretten blir sentrale i diskusjonen om hvem som egentlig skal ha makta i et land.

Ludvig Holberg

Norges fremste opplysningsforfatter heter Ludvig Holberg. Han kritiserte det dansk-norske styret gjennom mange av teaterstykkene sine, men åpen kritikk kunne være farlig. Derfor måtte Holberg uttrykke kritikken på indirekte vis, og det gjorde han ved å skrive en satirisk og fantastisk roman om et land og et samfunn som ikke fantes.

Niels Klims underjordiske reise

Niels Klims underjordiske rejse er Holbergs eneste roman. Den skildrer hovedpersonens reise til fantasiplaneten Nazar, der han blir kjent med ideallandet Potu (Utopia). Her råder det religionsfrihet, og rettssystemet er rettferdig. Kvinner og menn er likestilte. Dette var samfunnsforhold og verdier som Holberg savna i samfunnet han levde i.

Jeppe på Bjerget

Men Holberg ønska faktisk ikke et demokratisk styre i Danmark-Norge. Han mente at de som skulle styre et land, måtte være opplyste og kloke. Derfor hadde han ikke noen tro på at "mannen i gata" skulle delta i det politiske livet. Det var grunnen til at han var han tilhenger av det "opplyste eneveldet".

For hva skjer med mennesker som får makt de ikke er i stand til å håndtere? Det viser Holberg i stykket Jeppe på Bjerget. Her blir fylliken Jeppe lurt etter at han blir funnet sovende i veikanten. En baron tar ham med hjem, og når Jeppe våkner, lurer baronen og mennene hans ham til å tro at det er han som har makta. Jeppe går rett på, men viser seg etter hvert som en forferdelig makthaver som beordrer drap både her og der.

Normer og regler

I det satiriske heltediktet Peder Paars (1719) laga Holberg en parodi på de mest kjente verka i latinsk litteratur. Her kritiserer han også datidas kvinnesyn:

Skal A, skjønt hun er vis, fordi hun er en kvinne,
fordi hun går med skjørt, fordømmes til å spinne?
Skal B, som er en narr, en drukkenbolt, et får,
straks mester være, just for han med bukser går?

Opplysningstida på 1700-tallet var på mange måter en hyllest til vitenskapen og fornuften. Denne sterke fornuftstroa møtte kritikk mot slutten av 1700-tallet, og romantikken overtok som den dominerende kulturelle strømninga.

Opplysningstida vs. romantikken

Mens opplysningstidas tekster helt tydelig er en kamp mot maktene – både kirka og eneveldets autoritet og de normer og regler som undertrykker menneskets fornuft – er det vanskeligere å se hvilke makter som preger romantiske tekster.

Naturen som makt

Men først og fremst kan vi si at romantikerne setter spørsmålstegn ved noen av de idealene og autoritetene som opplysningstidas forfattere og filosofer dyrket. De var de første som så konsekvensene av industrialiseringa. Derfor satte de spørsmål ved om ikke teknologien hadde overtatt naturen. Filosofer som Rousseau og Kant mente at den eneste rettesnoren for mennesket var naturen og den instinktive måten å leve på. Dette prega i stor grad den romantiske kunsten, som så på naturen som en autoritet. Dette viste seg igjen i tekstene til de romantiske dikterne, som i stor grad hylla naturen.

Men dette var nok ikke noe som prega det vanlige mennesket som gikk rundt og arbeida på jordene sine og stelte dyra. For dem var naturen noe å leve av, og kanskje var naturen ofte en fiende? Dårlig vær kunne føre til lite avling. De som levde av å fiske, var ofte redde for stormer som kunne ta livet av dem.

Geniet

Ei annen makt som ble dyrka i romantikken var det menneskelige geniet. Individualisme ble satt høyt, og mange kunstnere pekte på at samfunnet kan ødelegge det vakre og naturlige. Dikterne ble ofte sett på som enestående mennesker som nærmest var en kanal mellom Gud og det vanlige mennesket.

Den norske nasjonalromantikken

I Norge ble dyrkinga av naturen og det norske like mye et opprør mot den danske og svenske overmakta. I 1814 kom vi ut av unionen med Danmark og fikk vår egen grunnlov. Riktignok tok det ikke lang tid før svenskene hadde makta over oss, i en ny union, men vi hadde ei lita stund fått vår frihet, og nå ønska vi å dyrke det typisk norske.

Dermed kan vi se på mye av den norske kunsten og litteraturen fram til 1850 som et uttrykk for ønsket om frihet mot den politiske makta som hadde styrt oss i 400 år. Vi dyrka den norske bonden som gjette i fjell og daler, vi hylla dialektene og lette etter den norske folkesjela.