Hopp til innhold

Litterære tekster

Amtmannens døtre

I dette utdraget fra Amtmannens døtre (1854) av Camilla Collett kan du lese Sophies tanker om søstrene sine som blir gifta bort. Sophie er 16 år gammel og tilhører borgerskapet. På midten av 1800-tallet var det vanlig å arrangere ekteskap for unge kvinner.

LK20

O, i disse ord ligger liksom summen av mine dunkle barnesorger! Lykkelige barn, hvis største frykt har vært den for en bortkommen skolebok, som ikke har kjent andre sorger enn tapet av deres dukke! Ved hvilken dunkel tilskikkelse ble mitt sinn så tidlig vakt til en betraktning av livets alvorlige sider, til en dyp sorg, en angst over det, vi kaller vår bestemmelse? – Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige. I den forstand har jeg sett begge mine eldre søstre oppfylle deres bestemmelse. De tok deres menn med overlegg, frivillig, og dog ville de ikke under noen omstendighet selv ha valgt dem. Hvor levende står disse scener ennu ikke for meg; de gjorde et inntrykk på meg, som aldri kan utslettes. Om begge mine svogere, som fulgte etter hverandre som lærere her i huset, har jeg den ubehageligste erindring. Da Marie ble forlovet med Broch, denne sære, stive, utålelige pedant, som hun så mange ganger selv hadde ledd av, var jeg ennu ganske liten, men jeg husker det godt ennu. Da vi var samlet, og det ble forkynt, sa jeg til ham: hvor kan du tro det, hun vil bare narre deg! Marie – som så tidlig skulle dø – ble først ofret; hun var den eldste. Hun skal ha vært så vakker, men jeg har intet bestemt inntrykk av det, kanskje hennes skjønnhet hadde dette alvorligere, åndelige preg, som et barn ikke forstår. Men Louise var frisk og strålende som en vårdag, da hun kom hjem etter to års fravær i København hos Tante. Denne skjønnhet, det fremmede snittet på hennes klær, hennes utvungne og dog sirlige vesen gjorde et dypt inntrykk på meg. Det var, som om alt, hva hun rørte ved, ble forskjønnet. Jeg så opp til denne søster med en art stum beundring. Med en skarpsindighed, som kun barn har, visste jeg å gjennomtrenge alt som angikk henne. Men hun var den voksne pike, og kun på barnlig vis turte jeg legge denne min dypeste interesse og hengivenhet for dagen. Jeg løp hennes ærender, gjettet ethvert av hennes småønsker og søkte på alle måter å behage henne. Fra tante Charlotte hadde jeg til min tiende Fødselsdag fått en voksdukke, og da jeg syntes, at den hadde likhet med Louise, kalte jeg den opp etter henne. Men litt etter litt identifiserte jeg den ganske med min søster; jeg indiktet i dens skinntilværelse alt som beveget henne. Fikk Louise en ny kjole, skulle dukken ha akkurat en lignende. Med denne Louise talte jeg, for henne turte jeg uten skyhet utøse mitt hjerte. Jeg gav råd, jeg trøstet henne i vanskelige tilfeller, jeg drømte de skjønneste fremtidsdrømmer med henne. Dukken hadde sin bopel inne i en dyp nisje i grotten. Her satt den som en liten fortryllet prinsesse, skjult for verden, og ventet på den dag, da lykken skulle komme og hente den. - - -

Ja, Louises skjebne har jeg tatt meg ganske annerledes nær. At hun kunne gjøre dette! Hvor jeg hatet denne Caspers! . . Han var yngre og penere enn Broch, hadde et såkalt «godt Hode» og et slags mutterwitz, som han ustanselig øvde; men disse egenskaper tjente kun til å sette hans råhet og innbilskhet i et sterkere lys. Mor og mine voksne søstre behandlet han alltid plumpt og uærbødig, og han skammet seg ikke ved å innprente i Edvard den Grunnsetning, at alle kvinner var en slags underordnede vesener, som ingen bedre behandling fortjente. Det bar ypperlige frukter; Edvard ble, fra en ganske snill gutt, mot oss søstre tyrannisk og uartig. Ikke dessmindre forelsket Hr. Caspers seg i Louise og nedlot seg til å begjære hennes hånd. Aldri glemmer jeg den dag. Om morgenen hadde han skrevet et frierbrev. Ved bordet var alle tause. Louise så blussende ned på sin tallerken og rørte ikke sine yndlingsretter, som – jeg vet ikke om tilfeldig – var brakt på bordet den bag. Mor så høytidelig ut, og da vi reiste oss fra bordet, hjalp Caspers hende å sette stolen bort. Om Ettermiddagen talte mor om kvinnens bestemmelse og hva barn skylder deres Foreldre. Jeg forsto da, hva som var på ferde; jeg visste også, hva Louise ville svare; jeg visste, at hun elsket en annen. Hun hadde aldri sagt det, men jeg visste det dog. Jeg var gått således inn i denne stumme kjærlighet med henne, at den var blitt som min egen. Jeg skiftet farge slik som hun ved hans navn, skjønt jeg aldri hadde sett ham. Natten efter denne høytidelige dag våknet jeg ved, at hun lå og undertrykte sin hulken. Er du våken, Sofie? spurte hun. Har hun villet åpne meg sitt hjerte, eller var det av frykt for å røpe det? Jeg trodde det siste og lot, som jeg sov. Men da det ble stille, stod jeg opp og listet meg hen til hennes seng. Hun sov. Her satt jeg til den lyse morgen; jeg turte ikke forlate min post, jeg måtte overbevise meg om, at hun sov trygt, som om jeg kunde beskytte hennes søvn. Dagen etter ble det forkynt, at hun var forlovet med Caspers. Da snek jeg meg ut av stuen, for ned over engene og skjulte meg i det tykkeste av Skogen. Her gråt jeg bittert. - - -

Når jeg så Caspers vise Louise kjærtegn, forekom det meg, at hun led en offentlig beskjæmmelse. Jeg kunne ikke tåle det, jeg opprørtes på min stakkars søsters vegne, jeg kunne ikke holde det ut inne i huset, men skjulte meg i skogen og i grotten.

Utdraget er språklig modernisert av Åsa Abusland.

Kilde

Collett, C. (1854/1855). Amtmannens døtre. Christiania: Johan Dahl. Henta fra https://www.bokselskap.no/boker/ad1utg/del1

Sist oppdatert 22.02.2022
Skrevet av Camilla Collett

Læringsressurser

Opprøret mot autoritetene!