Hopp til innhold

Litterære tekster

Dette er ikke en pipe

"Dette er ikke en pipe" skriver Frode Helland og Arnfinn Åslund. I denne forkorta versjonen av en artikkel fra litteraturtidsskriftet Bøygen lanserer de to litteraturviterne en oppsiktsvekkende teori om hva pipa i Ibsens Gjengangere kan representere.

LK20
Bilde av ei pipe med teksten "Ceci n'est pas une pipe" under. Maleri.

René Magritte, La Trahison des images / Bildenes bedrag, (1929)

Brecht fant det latterlig at Ibsens Gengangere fortsatt ble spilt på teatrene etter oppfinnelsen av salvarsan. Han mente at stykket hadde blitt uaktuelt og intetsigende straks legevitenskapen hadde gjort Osvalds lidelse unødvendig. Stykkets problem hadde blitt et skinnproblem etter at sykdommen kunne kureres ved et enkelt legebesøk.

Osvalds sykdom

Brechts synspunkt er selvsagt håpløst av flere grunner. Det representerer en altfor overflatisk bestemmelse av hva som konstituerer et kunstverks aktualitet, og det fjerner effektivt all kunst som ikke er dagsaktuell i enkleste forstand. Men det berører allikevel noe viktig i Gengangere, nemlig det faktum at Osvalds sykdom på mange måter representerer et intrigemessig sentrum i stykket. Hvordan man oppfatter sykdommen og dens genese, er i høy grad avgjørende for forståelsen av stykkets helhet.

[...]

Hvordan ble Osvald smittet?

Flere smitteveier er dessuten godt mulige, men de innebærer at noen flere av personene i stykket må eller kan ha blitt smittet. Sykdommen er [...] enten medfødt eller erhvervet. Dersom den er erhvervet, kan dette enten ha skjedd i voksen alder - dette alternativet har vi vurdert som både mulig og sannsynlig - eller erhvervelsen kan ha skjedd i ung alder, som er neste alternativ:

Flere mulige smitteveier

For mulighetene er ikke uttømt med dette, flere smitteveier er tenkelige. Smitten har skjedd uforskyldt, og i ung alder. Hvis faren er den opprinnelige smittebærer, kan han godt ha blitt smittet etter Osvalds unnfangelse, slik at Fru Alving strengt tatt ikke trenger være smittet. Hun anklager jo seg selv for at hun ikke maktet å bringe "søndagsvejr ind i hans hjem" (IX, s. 122). Dersom hun led i ekteskapet, og var forelsket i en annen, kan det godt være at hun ikke innlot seg med sin mann: "Jeg er ræd, jeg har gjort hjemmet uudholdeligt for din stakkers far, Osvald" (loc. cit.). Fru Alving trenger ikke ha blitt smittet av sin mann. Hvordan kan så Osvald ha blitt smittet? Her er vi framme ved pipen.

Pipen introduseres

La oss så se på den måten Osvald introduseres på i første akt, knytter ham som kjent i nesten påtrengende grad til den; han ankommer scenen "røgende af en stor merskumspibe" (IX, s. 70). Gitt vår kjennskap til Ibsens nesten utstuderte sceneteknikk skulle det være klart at pipen ikke er en tilfeldig eller uskyldig gjenstand. Det gjelder generelt i Ibsens dramaer at de visuelle elementene i teksten er delaktige i stykkets mening. Og dette skulle være enda mer opplagt i dette tilfellet i og med at pipen også eksplisitt tilskrives en videre betydning i stykket. Den er knyttet til Osvalds eneste bevisste minne om faren:

OSVALD. Ja. Jeg var ganske liden dengang. Og så husker jeg, jeg kom op på kammeret til far en aften, han var så glad og lystig.
FRU ALVING. Å, Du husker ingenting fra de år.
OSVALD. Jo, jeg husker tydeligt, han tog og satte mig på knæet og lod mig røge af piben. Røg, gut, sa' han, - røg dygtigt, gut! Og jeg røgte alt hvad jeg vandt, til jeg kendte jeg blev ganske bleg og sveden brød ud i store dråber på panden. Da lo han så hjertelig godt - (IX, s. 72-73)

Som "ganske liden" måtte Osvald røyke farens pipe. Fortolkerene av stykket var tidlig inne på den mulighet at dette barndomsminnet kunne være minnet om selve smittesituasjonen. Det kan altså ikke utelukkes at pipen er der for å peke mot smittesituasjonen. Denne muligheten har jo også den fordel at den ikke samtidig smitter alle de andre karakterene i stykket. Den gjør Osvalds lidelse til en ren farsarv, uformidlet av andre, samtidig som hans skjebne blir noe individuelt i teksten. Dersom dette er en korrekt forståelse av saksforholdet, får også Helene Alving rett i at det er ektemannen alene som må bære ansvaret for elendigheten. Det er, som den franske legen sier til Osvald, farens synder som går igjen (IX, s. 105).

Ibsen om pipen

Men selv om en slik smittevei er medisinsk mulig, er den langt fra sannsynlig. Å bli smittet på denne måten krever svært mye uflaks, for å si det mildt. Men da blir Osvalds skjebne redusert til et utslag av uflaks, noe som selvsagt svekker tragikken i stykket i betydelig grad. Det er dermed ikke snakk om en generell gjenganger-teori om at fedrenes synder går igjen på barna, men at denne gutten dessverre var svært uheldig. Det kan nok være spørsmål om hvor interessant det kan være at Osvald ble smittet ved et utilsiktet tilfelle, en litt grov spøk fra en full mann. Og dette er vel kanskje grunnen til at forfatteren selv fant grunn til å gå i rette med denne fortolkningen. Ibsen benektet nemlig, i følge William Archer, at dette var pipens funksjon i teksten:

"Nei", he said, "min eneste hensigt med piben var at vise at det eneste Osvald kunde huske om sin far var at han fik ham til at kaste op - og det, synes jeg, er omtrentlig det vaerste man kan huske om en anden". (5)

Ja, dette er selvsagt ikke noe videre hyggelig barndomsminne, særlig dersom man ikke har andre og hyggeligere som motvekt. Men er det allikevel den "eneste hensigt" som pipen kan tenkes å ha, eller kan den også få en annen lyd?

Pipen er ikke en pipe!

Den siste muligheten er da at dette ikke er en pipe! Hvordan dette skal forstås vil vi nå til slutt forsøke å klargjøre. Hvis vi altså gir Ibsen rett i at hensikten med pipen ikke kan være å utpeke den som den bokstavelige smittekilde, men samtidig fastholder dens betydning og viktighet i forbindelse med Osvalds sykdom, vil et annet og nytt bilde avtegne seg.

Osvalds minner om pipen

Farsarven er i høy grad sentral i Gengangere, og pipen synes å være sterkt knyttet til denne arvens problemer. Altså: Det eneste sønnen husker av faren er at han fikk ham til å røyke pipen hans, med det resultat at han kastet opp (6). Tatt i betrakning at Osvald var 6-7 år da han ble sendt ut av huset, er det i seg selv påfallende at han ikke husker annet om faren enn dette ene. Episoden med pipen var så sterk at den i hans hukommelse overskygger alt annet. Videre er det påfallende at fru Alving, som ellers husker så godt, nekter så sterkt for at det Osvald sier kan være riktig. For hun hevder ikke bare at Osvald er helt uten minner "fra de år", hun sier til Manders:

FRU ALVING. Kære, det er bare noget Osvald har drømt.
OSVALD. Nej, mor, jeg har aldeles ikke drømt det. For - kan du ikke huske det - så kom du ind og bar mig ud i barnekammeret. Der fik jeg ondt og jeg så, at du græd. - Gjorde far ofte slige spilopper?
PASTOR MANDERS. I sin ungdom var han en særdeles livsglad mand - (IX, s.73)

Som nevnt er dråpesmitte en mulighet her. Vi merker oss også at Osvalds navn, som er satt sammen av Ås og vald, og betyr den som styrer eller lignende også er et ordspill på det latinske "os" som betyr munn. "Oral" er adjektivisering av "os". Men pipen er altså en vanskelig smittevei. Det er lite sannsynlig at han skulle bli smittet av å røyke av farens pipe. Og hvorfor skulle det være så traumatisk at han skulle fortrenge alle minner om faren slik at barndommen nærmest er et sort hull? Det er mer sannsynlig at faren - som ifølge fru Alving "Efter nitten års ægteskab [var] lige så ryggesløs, - i sine lyster ialfald" (IX, s. 81) - har forgrepet seg på sønnen på annen måte. Pipen er dermed i direkte forstand et , og det orale henspiller på en type seksuell aktivitet. Det å røyke farens pipe er en omskrivning for et seksuelt overgrep. Verdt å merke seg kan det her være at da Osvald forteller om diagnostiseringen i Paris, bruker han ordet "ormstukken" om sin egen tilstand.

Incestmotivet i stykket

Hvilken 'orm' har stukket Osvald? Hvilken orm er det som har sprøytet sin dødelige gift inn i gutten? Dette peker avgjort i samme retning som pipemetaforen. Dermed settes far-sønn forholdet også i skarpt relieff til de åpenbare spill på incestmotivet ellers i stykket: Engstrand-Regine, Osvald-Fru Alving, Osvald-Regine. Dette kan forklare at han ble smittet, men ikke moren. Det innebærer også at Johanne, Regines mor, kan ha blitt smittet, noe som kan forklare hennes tidlige død. Osvalds sterke minner fra røykeepisoden skyldes en overføring som muliggjorde en følelsesmesig investering i et mer ufarlig overgrep. Dette kan forklare hans uhyrlige fortrengning, og det kan forklare morens angst for at han skal huske: "du husker ingenting fra de år!", "det er bare noget Osvald har drømt" osv. Dette komplekset er også i god overensstemmelse med moderne forskning omkring incest. Mange overgrep blir faktisk oppdaget hos tannlegen, fordi barnet viser en overdreven aversjon mot å få gjenstander ført inn i munnen (7).

Osvalds barndom

Fru Alvings sterke uttrykk om forholdene i hjemmet tyder også på at det er noe unevnelig som har skjedd. Og hun begrunner bortsendelsen av Osvald med en formulering som er beslektet med røykemetaforikken: "Jeg syntes, barnet måtte forgiftes bare ved at ånde i dette tilsølede hjem" (IX, s. 83, uth. her). I begrunnelsen knyttes dermed giften til munnen. Samtidig ser vi en dobbelthet i fru Alvings påstand om at det var fint at Osvald kom vekk, slik at han ikke ble gående hjemme og bli "forkælet" (IX, s. 73). Og hvordan blir man forkjælt? Jo, ved at kjælingen antar en skadelig form. Hvis vi legger vekt på den dramatiske konnotasjonen, kan dermed "forkælet" her tolkes som en kjæling som egentlig er en form for vold, overskridelsen av en grense, et tabu, noe som også kan ligge i utsagnet om at hjemmet var "tilsølet". Ellers i stykket brukes uttrykk som "afgrund" (Manders) og "ubegribelig" (Osvald). Vi kan videre stusse litt over at han var plaget av "den sædvanlige hodepine" i oppveksten, da det kan tyde på at sykdommen var medfødt, men for det første er ikke all hodepine , og for det andre er "i opvæksten" (IX, s. 104) noe annet enn den tidligste barndom. Han kunne relativt fort begynne å få hodepine. Annet stadium kan komme alt 6-8 uker etter smitten. Og hodepine er typisk for dette.

En annen far?

Et annet forhold som kan sies å rime med alternativ 4 (som kunne kalles 4b), er den muligheten det flere steder hentydes til, nemlig at pastor Manders er Osvalds kjødelige far. Dette kan være et feilspor, og det trenger ikke være tilfellet, men mye tyder på at det i alle fall er en rent fysisk mulighet for at han kan være faren. Uansett om han er det eller ikke, synes dette opplagt så betent at Manders investerer påfallende mye energi i, for det første, å benekte at det har vært noe fysisk mellom ham og Helene, - "En går sig selv så let af minde" (IX, s. 93), svarer hun til dette. For det andre er han påfallende ivrig etter å besverge den ytre likhet mellom Osvald og kammerherren. Når fru Alving på sin side betoner at Osvald heller har et "presteligt" (IX, s. 72) drag om munnen, benekter han det ikke, men forskyver straks dette i retning av "mine embedsbrødre" (loc. cit.). Manders holdt seg videre i alle år borte fra hjemmet til Alvings, noe som bør tyde på at det ligger noe mer under. Han var formodentlig redd både seg selv, fru Alving og kammerherren. Ja, hvis målet hans kun var å holde seg fri fra enhver mistanke, burde han jo heller ha omgått ekteparet som normalt, som om intet galt hadde skjedd. Et annet moment som trekker i denne retning, er at Manders i siste akt omtales som "gøken" (IX, s. 116). En gjøk er jo nettopp en som legger egg i andres rede. Osvald er kanskje hans egen gjøkunge?

Konklusjon

Alternativ fire (med eller uten 4b; Manders' farsskap) synes også å gi størst dybde til "genganger"-motivet. Det gir vel også størst styrke til det klare incestmotivet i stykket. Dette er jo sentralt i stykket fra dets åpning av så å si. Den mulighet som her er skissert gir slik videre, og radikalisert, støtte for et motiv som må kunne sies å være gjennomgripende i stykket (9). Derfor er kan hende dette alternativet å foretrekke? Det er vel også det alternativ en kritiker av Brechts type ville foretrekke, i og med at det både må sies å være medisinsk holdbart og dessverre i høy grad dagsaktuelt.

Kilde

Helland, F. og Åslund, A. (1996). Dette er ikke en pipe. Bøygen 1/1996 s. 8–12.

Teksten er tilpasset av NDLA etter avtale med forfatterne.


Sist oppdatert 22.02.2022
Skrevet av Frode Helland og Arnfinn Åslund

Læringsressurser

Opprøret mot autoritetene!