Hopp til innhold

Litterære tekster

Den dype historien

Dette er innledninga til boka Arten som forandret alt (2018). Boka er skrevet av biologiprofessor Hans K. Stenøien og museumsdirektør Reidar Andersen. Det store spørsmålet er: Hvordan kunne vi mennesker, en eneste art, klare å forandre en hel planet så drastisk som vi har gjort?

LK20

Innledning

Mennesket er det eneste dyret som forteller historier. En riktig gammel historie handler om to mennesker, en kvinne og en mann, som levde bortenfor det som etter hvert ble til det babylonske riket – langs de nordøstlige delene av Persiabukten, antagelig i Iran eller kanskje opp mot Irak. På denne tiden var store deler av Midtøsten skogkledt. Området der disse to levde var både naturskjønt og rikt, med mange slags planter, et rikt dyreliv og mer enn nok av vann og mat. De led ingen nød disse to, tvert imot, de levde det som må kalles lykkelige liv. Kvinnen het Ḥawwāh, og mannen Ha’adham, og de var veldig glade i hverandre.

De var to uvanlige mennesker, noe som ikke skyldtes utseende eller væremåte. De var ikke spesielle fordi de var vegetarianere og bare spiste plantekost. Det at de to gikk rundt nakne var heller ikke merkelig. Mange mennesker i tradisjonelle samfunn spiser plantekost og har lite klær på seg.

Men Ḥawwāh og Ha’adham var uvanlige på grunn av det de hadde i hodene sine, det de tenkte og måten de forstod verden på: De var nemlig bare snille og gode. Ingen andre mennesker i verdenshistorien har noensinne bare vært snille – ikke din beste venn, ikke du, ikke Mahatma Gandhi. Mennesker er snille, men også egoistiske og destruktive, noen kan være ondskapsfulle inntil det bestialske. Ifølge et ordspråk blant amerikanske urinnvånere bor det en kjærlighetens ulv og en hatets ulv i oss alle. Mennesker har et sett av egenskaper som spenner fra empati, godhjertethet og uselviskhet til egoisme, aggresjon og fremmedfrykt. Alle disse er egenskaper som har hjulpet mennesker å overleve, de har bidratt til å bygge sivilisasjoner og gode liv, men også skapt fortvilelse og urettferdighet.

Men disse to hadde ingen ønsker eller lyster om å gjøre seg selv, hverandre eller andre levende vesener noe vondt. Det skulle ikke vare lenge.

Over natten fikk disse urmenneskene en ny forståelse av både seg selv og verden omkring seg. For som vi alle vet spiste Ḥawwāh, eller Eva som vi kaller henne, og Ha’adham begge av frukten fra treet som ga kunnskap, enda de ettertrykkelig hadde fått beskjed om å la være. Dette tankemessige spranget ga ikke bare ny kunnskap, det internaliserte også det onde og egoistiske i menneskene. Av frykt for at de skulle spise av livets tre, som ville gitt dem evig liv og dermed gjort dem guddommelige, ble de forvist, og dette er interessant: De ble jaget ut i villmarken.

Slik begynner menneskets historie i alle de tre store jordbruksreligionene – kristendommen, jødedommen og islam – med de to første bøndene, Adam og Eva, epletyvene, som ble forvist til å legge villmarken under seg, å erobre den og slite seg i hjel på å skaffe mat fra karrige åkrer og et liv i fødselssmerte og underdanighet. Eva var fra nå av underlagt sin mann, og begge var underlagt en alt annet enn medgjørlig guddommelighet. De fikk flere barn, og selv om en av dem slo en annen i hjel, la de grunnlaget for menneskeslekten, den som omformer villmarken for selv å overleve.

Det påfallende ved denne fortellingen er ikke at den historisk sett er gal, eller at den er «urealistisk». Selvsagt er ikke Eva og Adam historiske personer. Selvsagt er ikke det menneskelige sjeleliv et resultat av endret kosthold, i alle fall ikke så direkte. Men myten klarer å fange en grunntone i menneskehetens historie: Det at kunnskap ligger til grunn for vår kultur – det som har gjort oss i stand til å overleve – og at det menneskelige prosjekt, om man kan snakke om noe slikt, mer enn noe annet har dreid seg om å legge villmarken under oss. Ikke som følge av en bevisst plan, men som en grunnleggende del av vår menneskelighet. Vi har overlevd og spredd oss utover jorden fordi vi gjennom vår kultur har kunnet om forme verden og lage oss en helt ny natur. Den eller de som skrev ned denne fortellingen for to og et halvt tusen år siden, må ha vært over middels innsiktsfulle.

Vi har så til de grader klart å legge naturen under oss. Menneskene dominerer nå planeten på en måte som de gamle babylonerne bare kunne drømme om. Villmark som fenomen har nesten opphørt å eksistere. Innen økologien snakker man gjerne om biomer for å beskrive overordnede naturtyper. Biomer er naturlige sammensetninger av planter og dyr innen en region bestemt ut fra miljøbetingelsene som finnes der. Temperert regnskog, boreal barskog og arktisk tundra er eksempler på slike biomer. Men det begynner å bli faretruende lite igjen av dem. I de senere år har man i større grad gått over til å beskrive naturtyper som «anthromer» – menneskeskapte natursammensetninger, for eksempel mange former for dyrket mark og utmark. Til sammen dekker slike menneskeskapte naturområder nå mer enn tre fjerdedeler av den isfrie landjorden. De resterende områdene er tomme for mennesker, og innbefatter deler av Amazonas, Antarktis, Sibir og Sahara. Rundt 20 prosent av verdens landområder er villmark, områder som ikke er vesentlig påvirket av menneskelig aktivitet, men bare 11 prosent av all fotosyntese foregår der. Verdens villmark er dessuten i sterk nedgang. En tiendedel av all villmark i verden (3,3 millioner km2) er blitt ødelagt bare siden 1990.

Menneskehetens dominans kan uttrykkes på mange måter. Man kan for eksempel beregne hvor mye av verdens biomasse som er knyttet til mennesker og artene vi foretrekker. Slik er det vist at om lag 36 prosent av tørrvekten til alle pattedyr i verden er bundet i mennesker, noe som ikke er merkelig tatt i betraktning at det er over sju milliarder av oss. Mer uventet er det kanskje at om lag 60 prosent er bundet i husdyrene våre – kyr (44 prosent), griser, sauer, hunder, katter og andre dyr som vi har drevet avl på og som vi omgir oss med. Bare fire prosent av all verdens biomasse bundet i pattedyr er å finne i ville arter – elefant, tiger, blåhval, lemen, oter, bjørn, sjiraff og alle andre. For ti tusen år siden utgjorde menneskene og dyrene vi omga oss med mindre enn 0,1 prosent av vekten av alle pattedyr. Nå utgjør den 96 prosent.

Menneskenes endringer av livsmiljøet fører til at biomer forsvinner og arter utryddes i et faretruende tempo, over hele livets tre. Siste gang verden hadde en masseutryddelse av livsformer, var for om lag 65 millioner år siden. En gigantmeteor krasjlandet på Yucután i Mexico og slynget så mye støv opp i atmosfæren at solinnstrålingen, og dermed floraen, ble dramatisk endret over hele planeten. Det innebar slutten på så vel de planteetende som de kjøttetende dinosaurene og en rekke andre livsformer.

Vi er ikke inne i noen «sjette masseutryddelse» i dag som kan sammenlignes med denne og tilsvarende historiske katastrofer, ikke ennå. Men arter utryddes i høyt tempo, og om lag 1/4 av alle pattedyr, 1/5 av alle reptiler, 1/6 av alle fugler, 1/3 av alle haier og skater, 1/3 av alle mollusker og 1/3 av alle revbyggende koraller står i fare for å bli utryddet. Det skyldes i første rekke menneskets befolkningsstørrelse og tapet av naturlige leveområder, samt press mot lokal flora og fauna som følge av introduserte arter som mennesker har fraktet med seg. Når vi i tillegg vet at bare en brøkdel av all verdens arter er vitenskapelig beskrevet, følger det at vi også utrydder mange arter før vi vet at de eksisterer. Tap av biologisk mangfold utgjør en mektig trussel mot menneskers velferd gjennom tap av goder vi får fra naturen, såkalte økosystemtjenester.

Vi hogger ned skogene for å skaffe oss kjøttmat, vi forurenser elvene, forårsaker epidemier og fisker havene tomme. Arter utryddes hver eneste dag og naturmangfold forvitrer, alt mens isen smelter rekordraskt i Arktis. Siden industrialiseringen skjøt fart på 1700-tallet, har vi sluppet ut 365 milliarder tonn karbon i atmosfæren, i tillegg til 180 milliarder tonn som følge av avskoging. 2017 var et rekordår for CO₂-ut slipp, med en økning på to prosent fra foregående år.

Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren, rundt regnet 400 ppm (parts per million/deler per million), er høyere enn på nesten én million år, kanskje lenger. De siste rapportene fra FNs klimapanel (IPCC) forteller at CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren i 2050 antagelig vil være det dobbelte av hva den var før det industrielle gjennombruddet: over 500 ppm. Det te innebærer en global gjennomsnittlig temperaturøkning – kanskje på 1,5 °C, kanskje mer – med betydelige følger for økonomi, jordbruk og havnivå i store deler av verden. Til dels store negative helsekonsekvenser kan forventes i visse regioner, og millioner av mennesker på flukt fra økte havnivåer i land som Bangladesh og India. Det vil kunne virke destabiliserende på samfunn, regionalt så vel som globalt.

Man kan fortsette med andre eksempler på miljøendringer og naturødeleggelser, som plastforurensing, spredning av radioaktivt materiale og forurensing fra kjemikalier. Poenget er uansett dette: Vi som lever i dag, opplever globale miljømessige endringer i et omfang og med et tempo som verden knapt har sett på flere millioner av år. Man snakker ofte om «jordsystemet» som summen av de fundamentale naturprosessene som foregår i levende vesener, i jorden, havene og i atmosfæren. Jordsystemet er altså summen av planetens biologiske, kjemiske og fysiske prosesser. Det er i dag bred vitenskapelig enighet om at vi mennesker har endret selve måten jordsystemet fungerer på. Det meste av denne endringen har tilsynelatende funnet sted de siste to til tre hundre år. Miljøkrisen ser på mange måter ut til å henge sammen med utviklingen av det moderne samfunnet.

Akkurat dette siste er en vanlig forståelse av miljøkrisen: Moderne økonomi og samfunnsstyring må ta ansvaret for tingenes tilstand og alvoret i situasjonen. Menneskeheten levde i noenlunde balanse med naturen i titusenvis av år, frem til om trent senmiddelalderen. Med opplysningstiden endret folks holdninger til naturen seg. En av 1600-tallets ledende filosofer og statsmenn, engelskmannen Francis Bacon, uttrykte seg for eksempel krystallklart om hva det moderne prosjektet gikk ut på: Mennesket skulle legge naturen under seg. Verden var som en maskin vi kunne studere og forstå, og vi kunne dermed også kontrollere den. Fornuften ville frigjøre oss fra naturens barrierer og uforutsigbarhet, og mennesket ville stå fritt til å utnytte jordens ressurser etter eget forgodtbefinnende. Bacon snakket om et imperium bestående av mennesket som herskere over naturen.

Mange andre var inne på samme tanke, for eksempel den franske filosofen og matematikeren René Descartes. Han så på dyr som maskiner, drevet av instinkter, og naturen som en stor maskin. Ved inngangen til den moderne tid ble det vanlig å se på naturen som noe man kunne dechiffrere og utnytte for egen vinnings skyld. Mange mener at det skjedde en fremmedgjøring av mennesker fra den rene og opprinnelige naturen, med den følgen at vi nå står i fare for å ødelegge vårt eget livsgrunnlag.

Følgene av denne forklaringsmodellen er mange, blant annet at skylden for krisen i første rekke må tilskrives den politiske eliten og multinasjonale selskaper som har utviklet en tøylesløs kapitalisme de siste århundrene (en nylig publisert studie foreslår for eksempel at bare nitti selskaper har skyld i det meste av klimakrisen, Equinor er på 34. plass). Forklaringsmodellen innebærer også at visjoner for et fremtidig bærekraftig samfunn må bygge på at vi går tilbake til vårt «naturlige» forhold til naturen. Vi er en biologisk art som i mer enn 99,9 prosent av vår tid på jorden har levd i balanse med naturen, og denne tilstanden kan vi finne tilbake til. Vi må tilbake til den rene og upåvirkede natur, slik planeten var før det industrielle gjennombruddet og før det moderne mennesket begynte ødeleggelsene.

Men dette er bare drømmespill. Denne forklaringen på miljøkrisens opphav og fremvekst er ikke riktig, den er i beste fall dypt ufullstendig. Det å redusere miljøkrisen til en kon sekvens av dampturbinen, modernisering og globalisering er på mange måter å banalisere problemet vi står overfor. Menneskets endring av atmosfæren begynte ikke med de første kullgruvene. Endring og tap av biomer skjedde ikke først med industrialisert landbruk, og utryddelse av arter er ikke et moderne fenomen. Det er dette vi alltid har gjort. Menneskets historie er historien om arten som fra første stund radikalt og fundamentalt endret miljøet den selv var en del av. Det er dette som definerer oss som art, det som gjør vår evolusjon spesiell. Da mennesket emigrerte ut av Afrika for noen titusen år siden, var vi godt i gang med å endre jordsystemet mer enn noen annen art før oss.

Eksemplene på disse langvarige, storskala endringene er mange. Det var etter alt å dømme menneskearten som først og fremst forårsaket at to tredjedeler av alle slekter av de største pattedyrene ble utryddet i perioden fra 50 000 til 10 000 år siden, inklusive hulebjørnen og sabeltanntigeren. Det ga formidable effekter på resten av økosystemene og medførte store endringer av biomer som sådan, og ga dessuten økte klima gassutslipp. Metanutslipp til atmosfæren, en klimagass 20 ganger mer potent enn CO₂, ble merkbart endret for 3000 år siden med utviklingen av risjordbruk i Kina. Da menneskene begynte med å sette fyr på skoger for å drive mer effektiv jakt, og etter hvert for å utvikle landbruk, endret de skogøkosystemene radikalt. Dette forårsaket blant annet ørkenområdene i Midtøsten, en region som i dag ligner lite på det paradiset som Adam og Eva ble vist ut fra i fortellingen. Det forårsaket også økte CO₂-utslipp og høyere global gjennomsnittstemperatur, så langt tilbake som for 8000 år siden.

Mange av plantene og dyrene vi ser på som naturlige deler av våre økosystemer, er transportert hit av mennesker i før historisk tid, antagelig med store konsekvenser for opprinnelig flora og fauna. Europeiske innsjøer, også skandinaviske, begynte å bli sterkt forurenset med tungmetaller allerede for to til tre tusen år siden, takket være luftbåren forurensing som følge av gresk og romersk kultur.

Det finnes nesten ingen «ren og opprinnelig natur» så langt tilbake i tid som vi overhodet kan se. Menneskelige fot avtrykk finnes i alle systemer og i alle naturtyper over hele verden, og de går mange tusen år tilbake i tid. En akselerasjon av ødeleggelsene skjedde riktignok etter det industrielle gjennombruddet, og omfanget av endringene ble mye større enn tidligere. Det henger sammen med at verdens befolkning og dens forbruk vokste mer i denne tiden enn tidligere. Men det skjedde ingen kvalitativ endring av vårt forhold til naturen, hverken med dampmaskinen, kolonialismen eller opp lysningsfilosofene. Naturen slik vi kjenner den har alltid, i vesentlig grad og grunnleggende sett, vært menneskepåvirket eller også menneskeskapt.

Spørsmålet er derfor ikke hva som gikk galt med frem veksten av det moderne samfunnet. Ingenting gikk egentlig galt, utgangspunktet tatt i betraktning. Det globale økonomiske systemet kjennetegnes ikke ved at det ikke fungerer som det var tiltenkt. Det kjennetegnes ved at det fungerer alt for godt i forhold til det som har vært menneskets primære mål fra tidenes morgen: effektiv utnytting av ressurser, slik at man ikke behøver å arbeide mer enn nødvendig for å opprett holde en voksende befolkning, samt utsikten til noenlunde komfortable liv. Nettopp dette er nøkkelen til vår økologiske dominans, det er slik vi har overlevd som art. Miljøkrisen er i stor grad et resultat av at man ikke har sett konsekvensene av kulturer som er blitt utviklet og teknologi som er blitt tatt i bruk.

Miljøkrisen er også et resultat av overforbruk og sløsing, kortsiktig tankegang, egoisme og kynisme de siste hundreår. Vårt poeng er ikke at det moderne samfunnet ikke kan gjøres ansvarlig for det som nå skjer. Det er for eksempel ikke riktig det som mange synes å tro, at vi ikke har visst hva vi har drevet på med de siste to hundre år. Man har diskutert hvordan det moderne samfunnet kan ødelegge verdens naturlige systemer helt siden slutten av 1700-tallet, til dels på høyt politisk nivå og i flere europeiske land. Siden starten av industrialiseringen har man mistenkt at den nye teknologien kunne få store konsekvenser for klima og natur, men akkurat som i vår tid, har man valgt å ikke ta hensyn til dette og heller satset på kortsiktig gevinst.

Når vi nå, i vår tid, for alvor skal ta tak i problemene vi står overfor, og når visjonene for fremtidens bærekraftige samfunn skal utmeisles, må vi ha svar på følgende spørsmål: Hvordan kunne én enkelt menneskeart, blant flere andre, gjennom titusenvis av år utvikle kulturer og samfunn som radikalt og fundamentalt endret planetens utforming og funksjon? Hvor for vi og ingen andre? Hva er det ved den menneskelige natur og utvikling som har gjort oss til arten som forandret verden? Kunne det vært unngått, eller lå miljøkrisen kodet i genene til de første menneskene som utvandret fra Afrika? Og hva er det i vår biologi og kultur som kan gi håp for fremtiden?

Denne boken prøver å gi et svar på disse spørsmålene. For å komme frem til dette må vi se langt forbi vår nære fortid og inn i den dype historien, til tiden da vår art utviklet seg, spredte seg utover i verden og begynte å eksperimentere med sitt livsopphold.

s.7–16

Kilde

Stenøien, H. K. & Andersen, R. (2018). Arten som forandret alt – historien om menneskets erobring av naturen. Oslo: J.M. Stenersens Forlag.

Sist oppdatert 03.06.2021
Skrevet av Hans K. Stenøien og Reidar Andersen
Rettighetshaver: Kagge Forlag / J.M. Stenersens Forlag

Læringsressurser

Naturen og mennesket

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Kildemateriale