Hopp til innhold

Litterære tekster

Min kamp 4

I dette utdraget fra Min kamp 4 flytter en far fra tenåringssønnen sin.

LK20

Jeg våknet neste formiddag av at en støvsuger durte og gikk i rommet like under gulvet. Jeg ble liggende. Støvsugingen opphørte, og andre lyder trådte fram: klirrende flasker, summingen fra oppvaskmaskinen, vann som ble tappet i en bøtte. De hadde hatt fest da jeg kom. Det siste jeg hadde sett av dem før jeg snek meg opp på rommet natten før, hadde vært hans forvridde ansikt og hun som hadde lagt hånden på skulderen hans. Det var den første gangen jeg hadde sett ham full, og den første gangen jeg hadde sett ham gråte. Etter en stund ble døren åpnet, skritt knaste i grusen utenfor, og så lød stemmene deres like under vinduet mitt.

Det stod en benk med et bord foran der, hvor pappa ofte satt om sommeren, på sitt karakteristiske sett, med den ene foten over den andre og ryggen lett bøyd framover, ofte med ei avis i hendene og en rykende sigarett mellom fingrene.

De lo. Hennes lyse stemme, hans mørkere.

Jeg stod opp og listet meg bort til vinduet.

Himmelen var en anelse disig, likesom mattet ned en tone, men sola skinte og luften i hagen stod helt stille og dirret.

Jeg åpnet vinduet.

De satt ganske riktig på benken der nede, med ryggene støttet mot veggen og øynene lukket mot sola. Begge bøyde hodet tilbake og så opp mot meg.

– Er det ikke Kaklove som er oppe, sa pappa.

– God morgen, morgenfugl! sa Unni.

– God morgen, sa jeg og satte haspen fast i vinduet. Måten stemmene deres likesom omfavnet meg på, som om det var oss tre nå, likte jeg ikke. Det var ikke sant, det var de to og meg.

Men rollen som tenåringsgutt som protesterer, likte jeg enda dårligere. Det siste i verden jeg ville, var å gi dem noen som helst grunn til å bebreide meg for noe.

Jeg spiste noen brødskiver på kjøkkenet, ryddet omhyggelig alt inn etter meg, børstet smulene på fatet og på bordet ned i søppelbøtten under vasken, hentet walkmanen på rommet, knyttet skoene og gikk rundt til dem.

– Jeg stikker ut en tur, sa jeg.

– Gjør det, sa pappa. – Skal du ned til en kamerat?

Han visste ikke navnet på en eneste av kameratene mine, ikke engang Jan Vidar, som jeg hadde gått sammen med i tre år, hadde han fått med seg. Men nå satt han ved siden av Unni og skulle vise seg som en god og fortrolig far.

– Ja, tror det, sa jeg.

– Imorgen skal jeg begynne å flytte sakene mine ned. Fint om du er her da, jeg trenger kanskje litt hjelp til å bære.

– Selvfølgelig, sa jeg. – Okey, ha det bra.

Noen kamerat skulle jeg ikke til; Jan Vidar jobbet på et bakeri i byen denne sommeren, Bassen var på vei til England, Per jobbet sannsynligvis på parkettfabrikken, og hva Jøgge gjorde, visste jeg ikke, men det var ikke og hadde aldri vært naturlig for meg å sykle ned dit uten å ha noe spesielt ærend. Men det passet meg bra å være alene, og jeg satte headsettet på, skrudde på play og lot meg bli overflommet av musikk mens jeg gikk nedover bakken. Landskapet var helt urørlig, og de få skyene på himmelen, over åsene på den andre siden av elvedalen, stod helt stille. Jeg fulgte veien innover, den lå også stille, for bortsett fra gården en kilometers vei lenger oppe, fantes det knapt et hus på denne siden på flere mil. Bare skog og vann.

Grønnfargen på barnålene var helt lys i solskinnet, nesten svart i skyggen, men alle trærne hadde noe lett over seg, det var sommeren som gjorde det, de stod ikke og ruget innadvendt som på vinteren, nei, de lot seg gjennomrisle av den varme luften og strakte seg mot sola, som alt annet levende.

Jeg gikk inn den gamle skogsveien. Selv om den bare lå et par hundre meter ovenfor huset vårt, hadde jeg ikke gått der mer enn et par, tre ganger, og bare om vinteren, med ski på bena. Det hendte jo ingenting langs den, fantes ingen mennesker der, og ingen av ungene her oppe orien terte seg den veien: det var jo nedover det skjedde, det var jo ned over folk bodde.

Hadde jeg vokst opp her, tenkte jeg, ville jeg kanskje ha vært fortro lig med hver busk og knatt, som jeg var det med landskapet rundt huset på Tybakken. Men her hadde jeg bare bodd i tre år, og ingenting hadde festet seg, ingenting betydde noe, ikke egentlig.

Jeg skrudde av musikken, dro headsettet ned over nakken. Over meg var luften så full av fuglesang at det nesten føltes som om jeg kunne se den. Av og til raslet det i krattet ved siden av veien, det måtte være fugler, det også, tenkte jeg, men så ingenting.

Veien gikk slakt oppover, hele tiden i skygge fra de høye trærne som vokste på begge sider. På toppen var det et lite vann, og jeg slengte meg ned i gresset et lite stykke unna, lå på ryggen og stirret opp i himmelen mens jeg hørte på musikken, det var Remain in Light jeg spilte, og tenkte på Hanne.

Jeg måtte skrive et nytt brev til henne. Så godt måtte det være at hun ikke klarte å tenke på noe annet enn meg.

Mye var det ikke pappa trengte hjelp til av meg da han skulle flytte neste ettermiddag. Alle kassene tok han selv, lastet dem inn i den store, hvite leiebilen og kjørte av gårde til byen, tre turer brukte han på det; først da turen kom til møblene, hadde han bruk for en hjelpende hånd. Med dem på plass smelte han dørene igjen og kastet et kort blikk på meg.

– Vi holder kontakten, sa han.

Så la han hånden på skulderen min.

Det hadde han aldri gjort før.

Øynene mine ble blanke, og jeg så ned. Han tok hånden til seg, kløv opp i førersetet, startet motoren og kjørte sakte nedover bakken. Likte han meg?

Kunne det være mulig?

Jeg gned øynene mot ermet på t-skjorta.

Det var det, tenkte jeg. Nå skulle jeg aldri mer bo sammen med ham. Fra skogbrynet kom katten løpende med halen rett i været. Den stanset foran døren og så på meg med de gule øynene sine.

– Vil du inn, Mefisto? sa jeg. – Er du sulten også, kanskje?

Den svarte ikke, men dyttet hodet mot benet mitt da jeg kom for å åpne, smatt rett inn til matfatet, og stod der og så opp på meg. Jeg åpnet en ny boks, lesset en diger haug på fatet, gikk inn i stua, hvor en svak eim av parfymen Unni brukte, fortsatt hang igjen i luf ten.

Jeg åpnet terrassedøren og stilte meg på trappen utenfor. Selv om sola ikke lenger skinte på eiendommen, var det fortsatt varmt der ute. Opp bakken kom Per gående med sykkelen ved siden av seg. Jeg gikk bort til kanten av skråningen.

– Har du jobba? ropte jeg.

– I mitt ansikts sved! ropte han tilbake. – Jeg er ikke som visse andre som sover hele dagen!

– Hvor mange pensjonspoeng fikk du idag?

– Flere enn du kommer til å få i løpet av et helt liv.

Jeg så at han humret. Han var en type som humret, og som alltid hadde vært eldre enn alderen sin.

Han løftet hånden til hilsen, jeg gjorde det samme, og så gikk jeg inn. To av bildene på veggen i stua hadde han tatt. Halvparten av platene, antok jeg, og halvparten av bøkene. Alle papirene sine, skrivebordet og kontorsakene. Sofaen foran fjernsynet, de to stresslessene i skinn. Halvparten av kjøkkensakene. Og selvfølgelig alle klærne sine. Men ribbet så det ikke akkurat ut her inne.

s. 135–138

Kilde

Knausgård, K.O. 2010. Min kamp 4. Oktober forlag.

Sist oppdatert 04.01.2021
Skrevet av Karl Ove Knausgård
Rettighetshaver: Forlaget Oktober

Læringsressurser

Episk diktning