Typiske trekk ved eventyr

Begrenset bruk

Bilde: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

”En gang i tida, et sted i verden”. Eventyrene sier aldri noe om hvor og når handlinga foregår, og heller ikke hvem fortellinga handler om. Den formelprega innledninga ”Det var en gang” er lett gjenkjennelig og leder oss straks inn i eventyrenes verden.

Eventyrene er altså:

• ikke tidfesta
• ikke stedfesta
• ikke knyttet til navngitte personer

Eventyrene har også en avslutningsformel, som regel: ”Snipp snapp snute, så er eventyret ute”
Hensikten er å kalle tilhøreren tilbake fra eventyrenes verden.

I eventyrene er det overnaturlige naturlig. Dyr kan snakke, og menneskene trues av troll og vetter, hekser og drager som en naturlig del av tilværelsen. Overnaturlige vesener kan også være hjelpere, for eksempel gode feer.

Eventyrspråket inneholder faste ord og vendinger som gir fantasien vinger og fri kurs til eventyrland. Eksempel på slike vendinger er:

• i et land langt, langt borte
• langt og lengre enn langt
• over berg og blåne

Eventyrfortelleren bruker ofte gjentakelse som virkemiddel, både fordi det øker spenninga, og fordi det gjør fortellinga lettere å huske. Svært ofte anvendes det vi kaller tretallsloven i eventyr, det vil si at ting gjentas tre ganger: tre brødre, tre prinsesser, tre like hendelser. Gjentakelsene bygges opp etter en stigende skala: alder, skjønnhet, mot, vanskegrad osv.

Andre tall som går igjen, er sju og tolv. Både 3, 7 og 12 har vært magiske tall i uminnelige tider.

Eventyrene handler om faste typer – representanter for ei gruppe i samfunnet: en mann med tre sønner, en konge med tre døtre, ei prinsesse, en fattig gutt. De har sjelden noe navn, med kan ha vanlige navn som Per, Pål og Espen. Ofte omtales de bare som den eldste, den mellomste og den yngste.

Persontegninga er alltid svart–hvitt. En karakter er enten snill eller slem og gjennomgår ingen utvikling i løpet av fortellinga. Det hersker ingen tvil om hvor sympatien skal ligge.

Askeladden er nok den mest sammensatte av de faste eventyrtypene, men ikke mer enn at vi alltid vet hva vi kan vente oss av ham.

• Motto kan være: ”Den som intet våger, intet vinner”
• Han er ikke spesielt arbeidsom, men alltid snill og hjelpsom.
• Han tenker sitt om det meste.
• Han er god når det gjelder.
• Han er kreativ, fantasifull, oppvakt, tålmodig.
• Han viser mot og hjertelag.
• Han representerer enkeltmenneskets drøm om framgang og belønnes til slutt.

Per og Pål representerer ”hvermannsen”. De står for mottoet: "Du vet hva du har, men ikke hva du får", eller: "Skomaker, bli ved din lest!"

Trollet er alltid fysisk sterk, men åndelig svak og dum, og må overlistes ved hjelp av gløgghet. ”Det onde drep du ikkje med øks, men med list”.

Prinsessa er som regel bare ”gevinst”, men kan av og til by på utfordringer.

Kongen framstilles ofte som storslagen, velfødd og alltid med krone på, men han er aldri spesielt klok eller gløgg.

Andre øvrighetspersoner er som regel skurker. Futen er verst, og blir oftest hengt ut. (Dette er kanskje ikke så rart, siden han som kongens representant herset direkte med bøndene.)

Vi finner tegn til sosial protest i noen av eventyrene, men motviljen rettes mer mot kongens tjenere enn mot kongen selv. Eventyret godtar i all hovedsak samfunnets rangordning.

Unntaket er Askeladden, som trosser alle sosiale sperringer og når helt til topps. Fast belønning er prinsessa og halve kongeriket. Han gir næring til drømmen om å heve seg over sin beskjedne plass i samfunnet, men det foregår alltid på individplan. Han blir aldri framstilt som noen opprører eller folkefører. Moralen er at den gode får sin lønn, den dårlige straffes.

De eventyrene som holdes i hevd, har alle ei klar og enkel handling. Svart-hvitt-tegninga av personene bidrar til enkelheten. Personene er enten gode eller onde, og det er sjelden mer enn to personer i aktiv handling på en gang. Et annet trekk er gjenkjennelsen: Typer går igjen, vi kjenner dem fra andre eventyr og vet hva vi kan forvente oss av dem. Enkelheten sørger for at eventyrene overlever.