Jakta på den egentlige virkeligheten
I vår tid er alt på mange måter relativt. Virkeligheten er ikke noe objektivt og håndfast som alle deler samme opplevelse av. Da blir det viktig for litteraturen å gripe noe som kan oppleves som virkelig.
En av samtidas mest omdiskuterte forfattere er Karl Ove Knausgård (1968–). I hans omfattende seksbindsverk Min kamp (2009–2011) skriver han realistisk, utleverende og biografisk om alt fra oppvask og brødsmuler til eksistensielle refleksjoner knyttet til forholdet til sine medmennesker. Knausgård selv har omtalt verket som "et nesten søvndyssende realistisk prosjekt".
Hensynsløs realisme?
Et av spørsmålene denne boken har reist for meg når jeg har skrevet den, er hva det er å vinne ved å overskride det sosiale, ved å beskrive det som ingen vil at skal beskrives, altså det hemmelige og skjulte. Formulert på en annen måte: hvilken verdi har det hensynsløse?
… konsekvensene av det går ikke ut over bare meg, men også andre. Samtidig er det sant. For å skrive det, må man være fri, og for å være fri, må man være hensynsløs. Det er en ligning som ikke går opp.
Karl Ove Knausgård: Min kamp, bind 6
Virkelighetslitteratur
Dokumentasjonen av virkeligheten blir så omfattende at det kan minne om en hysterisk realisme. Men hva kan motivet bak en slik virkelighetslitteratur være?
Kanskje er det behovet for å finne noe håndfast og konkret, noe virkelig, i en verden som framstår som ubegripelig? Ja, kanskje denne skriveformen er en medisin mot en følelse av at livet og omgivelsene er uvirkelige?
På fest hos litteraturen
En annen forfatter som gjør stor suksess med å skildre blant annet oppvekst, kjærlighetsliv og forhold til egen far – i en romansyklus som også har klare selvbiografisk trekk – er Tore Renberg (1972–). I romaner som Mannen som elsket Yngve (2003) og Kompani Orheim (2005) møter vi hovedpersonen Jarle Klepp. Handlinga er lagt til Stavanger, Renbergs egen hjemby, og flere av de lokale forankringene kan knyttes til forfatterens egen ungdomstid i byen. I tekstene brukes også tidsriktig musikk, klær og sjargong for å skape et realistisk uttrykk.
Tore Renberg har selv, i essaysamlinga På fest hos litteraturen, skrevet et sterkt forsvarsskriv for den realistiske tradisjonen. Han startet som modernistisk forfatter, en tradisjon som i akademia ofte blir ansett som ei mer høyverdig form for litteratur. Men Renberg uttrykker at han fant sin egen fortellerstemme da han gjenoppdaget – og forelsket seg i – den realistiske litteraturen. Her så han muligheter han ikke fant i modernismen, hvor teksten ofte skal gi motstand og utfordre leseren.
Den realistiske tradisjonens målsetting om å speile virkeligheten, og få leseren til å leve seg inn i karakterer og handling, blei starten på Renbergs poetiske raptus. For Renberg er det et helt sentralt poeng at litteraturen skal engasjere, vekke følelser og gi mulighet for innlevelse – litteraturen skal invitere til fest. Virkeligheten er en kamp nok i seg selv.