Kulturdebatten i Norge på 30-tallet

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Ivar Aaserud

"Kulturdebatten" eller "Kulturkampen" er navnet på en strid mellom radikale og konservative på 30-tallet. Å være radikal betyr å ønske store forandringer i samfunnet, mens det å være konservativ betyr å ville bevare samfunnet. Striden mellom de radikale og de konservative på 30-tallet foregikk i skjønnlitteraturen, i tidsskrift og i avisene.

Psykoanalysen

CC BY-NC-SA

Bilde: AP, NTB

Vi kan peke på to viktige årsaker til kulturkampen i 30-åra: For det første fikk psykologen Sigmund Freuds teori, psykoanalysen, stor innflytelse på de radikale. Mange av de radikale var forfattere, og de brukte Freuds teorier i bøkene sine. De angrep autoritære holdninger i samfunnet, som de mente undertrykte individet. Men de møtte motstand fra både prester og konservative forfattere.

Fascisme og nazisme

For det andre fikk ideologiene fascisme og nazisme stor innflytelse i Europa på 20- og 30-tallet. Russland hadde gjennomgått en kommunistisk revolusjon som skremte mange konservative. Men i Norge var mange av forfatterne kommunistiske og positive til Russlands nye styresett. I Tyskland og Italia tok fascister makta. Kommunismen var fascistenes erkefiende, og de brukte propaganda for å angripe ideologien. Fascistenes forherligelse av vold, og særlig nazismens rasistiske menneskesyn, skremte mange norske forfattere.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: AP, NTB

Mange av de radikale forfatterne skrev bøker der handlinga var lagt til barndommen. Årsaken var at de ville vise hvor viktig oppvekst og oppdragelse var for menneskets utvikling. Her viste Freuds psykoanalytiske teorier seg i litteraturen. En teori opprinnelig utvikla av Freud hevder at barndommen er avgjørende for menneskets utvikling. Freud pekte blant annet på at for autoritær oppdragelse, kunne føre til både seksualangst og nevroser. Flere av de norske forfatterne ønska å vise at frihet og frigjøring fra autoritetene var veien å gå for å skape harmoniske mennesker.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Siren Halvorsen

Hoel og Sandemose

Mest kjent er nok Sigurd Hoels barndomsskildring av gutten Anders i Veien til verdens ende og Aksel Sandemoses oppvekstroman En flyktning krysser sitt spor. Det er i sistnevnte roman den velkjente janteloven er formulert. Loven er et ironisk angrep på de usynlige reglene som gjelder i småbyen Jante, der karakteren Espen Arnakke vokser opp:

1. Du skal ikke tro at du er noe.

2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.

7. Du skal ikke tro at du duger til noe.

8. Du skal ikke le av oss.

9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

(Sandemose, 1972/1933)

CC0

Bilde: E. Rude

Et annet angrepsmål for de radikale forfatterne var den kristne moralen som de mente gjennomsyret det norske samfunnet. De mente at pietismen og fordømmelsen av den naturlige seksualiteten medvirka i til ufrihet og en usunn fordømmelse av det som var normalt. I verste fall kunne den strenge moralen føre til nevroser og psykisk sykdom.

Velkjent er Sigurds Hoel roman Syndere i sommersol om åtte frigjorte ungdommer som drar på sommerferie sammen. Romanen åpningsreplikk er så avgjort et angrep på den gjeldende moralen:

Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon. (Hoel, 1927)

Boka forarga de konservative og ble til og med angrepet fra prekestolene i Norges kirker.

I tillegg til barneoppdragelsen og seksualmoralen angrep de radikale kristendommens moral, som de mente gjennomsyra det norske samfunnet.

Særlig sterk i fordømmelsen sin var forfatteren Arnulf Øverland, som i essayet "Kristendommen, den tiende landeplage" harselerte så skarpt med kristendommen, at han ble anmeldt for blasfemi.

Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. - Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appellere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig.

Øverland, 1933

De radikale forfatterne fikk ikke herje fritt. En rekke konservative samfunnsdebattanter mente at litteraturen de radikale forfatterne utgav, var både seksualisert og et angrep på kristne grunnverdier. Debattene foregikk særlig i aviser og tidsskrifter.

Flere av de radikale forfatterne, som for eksempel Arnulf Øverland og Sigurd Hoel, hadde organisert seg i det marxistiske tidsskriftet Mot dag, mens en del konservative meningsytrere skrev i Vor verden. Teologen Ole Hallesby anmeldte Øverland for blasfemi, og presten Eivind Berggrav havnet i strid med Sigurd Hoel.