Årsak 1: En reaksjon på nasjonalromantikken
At Norge er et vakkert land, er du kanskje enig i? På første halvdel av 1800-tallet var norske malere og forfattere opptatt av å framstille det de mente var det mest urnorske: en vakker, dramatisk natur og staute bønder i bunad.
Forfatteren Mauritz Hansen beskriver Gudbrandsdalen på denne måten i novella "Luren" (1819):
Etter en temmelig besværlig fotreise stod jeg ved solens nedgang på høyden, hvorfra med overraskende ynde dalen plutselig åpnet sin favn for mitt blikk. Jeg lot bonden der førte min kløvsalte hest, dra foran og satte meg på et fjellstykke for å beskue den blomstrende dal. Bekkenes rislen, fuglenes sang og de gressende kyrs klokker lød harmonisk i mitt åpne øre. (Hansen, 1819)
Nå var det var ikke slik at Mauritz Hansen og kunstnere som Tiedemand, Gude og J.C. Dahl løy da de framstilte det de mente var typisk norsk, altså den vakre naturen, men de pynta nok litt på virkeligheten.
Ikke bare idyll
Norge er jo et vakkert land, men Norge på 1800-tallet var langt fra bare idyll. På landsbygda var det skittent, lukta vondt og knapt med mat, og det var langt mellom bønder i bunad. Dessuten handla kunsten og litteraturen i liten grad om livet i byen, der det var sult, trange leiligheter og utbredt prostitusjon.
Reaksjonen
Det var dette utvalget av motiver mange av de realistiske forfatterne og malerne reagerte på. De ønska å vise at livet i Norge ikke bare var vakker natur. Dermed malte Christian Krogh fattige, sultne mennesker med slitte klær i Christiania i stedet for vakre budeier i nasjonaldrakt. Også forfatterne endra tema og skrivestil.
Tendenslitteratur
De realistiske forfatterne ønska nemlig å bruke litteraturen til å delta i samfunnsdebatten. Slike verk, som tar opp problemer i samfunnet, kaller vi tendenslitteratur. Målet til mange av forfatterne mot slutten av 1800-tallet blei dermed ikke å hylle Norge, slik romantikerne hadde gjort, men å fremme idealer som frihet og sannhet.
Årsak 2: Sosiale forhold i Norge
Et klassesamfunn
Etter 1850 utvikla klassesamfunnet seg. Den viktigste årsaken var at Norge ble industrialisert, og det vokste fram en arbeiderklasse, en middelklasse og en overklasse.
En annen følge av industrialiseringa var urbanisering, altså at mange flytta fra landsbygda til byene. I byene kunne unge mennesker finne jobb på fabrikker, men arbeidslivet her var langt fra noen dans på roser. Det var både lange arbeidsdager og dårlig lønn.
For dem som ble igjen på bygda, var det ikke slik at livet stort sett bestod av turer på fjorden i nasjonaldrakt. Sannheten var at det ofte var matmangel, barnedød og sykdom som prega hverdagen.
Dette skildra ikke nasjonalromantikerne. Og det var denne delen av virkeligheten realistene ønska å vise for det norske folk.
Kvinners kår
Svært mye av den realistiske litteraturen handla om forholdet mellom kjønna. I motsetning til i dag var kvinner umyndige. Det vil si at de ikke hadde rett til å styre egen økonomi. Dermed var det slik at far styrte økonomien i familien. Når en kvinne ble gammel nok til å gifte seg, var det mannen som overtok ansvaret for henne.
For den borgerlige, gifte kvinnen var livet ofte ganske begivenhetsløst. I dag er det en selvfølge at unge kvinner enten tar utdanning eller en jobb når de flytter hjemmefra.
Unge kvinner i borgerskapet på 1800-tallet flytta gjerne fra hjemmet og inn i en tilværelse som ikke utfordra dem mentalt. I et intervju med en borgerlig, gift kvinne skildrer intervjuobjektet livet på denne måten:
De unge pikene i kondisjonerte familier skulle helst bare spasere, brodere og gjøre visitter – og de holdt på å kjede seg fordervet: "Du gode Gud, hvor vi broderte!" utbrøt en gammel dame da hun fikk spørsmål om hvordan de fikk tiden til å gå. (Skaarer, 2013).
Noe annerledes var livet for kvinnene i arbeiderklassen. Heller ikke de var myndige, men de jobba for å tjene nok penger til familien. Lover om likelønn fantes ikke, så kvinnens lønn var ofte halvparten av mannens. Dessuten fikk kvinnene mange barn, og kombinasjonen lange arbeidsdager og 7–8 barn sleit nok på kvinnekroppen.
Prostitusjon var et relativt vanlig yrke for kvinnene fra arbeiderklassen. Sex utenfor ekteskapet var faktisk forbudt av kriminalloven i 1842, men om en mann oppsøkte en prostituert kvinne, kunne bare kvinnen bli straffa. (Sørensen, 2018)
Altså...
Det var nok å ta tak i av problemer for de norske forfatterne på 1800-tallet. I tillegg til fattigdom og undertrykking av kvinner skrev de også om religiøs dobbeltmoral og hykleri i forretningslivet.
Årsak 3: Idéhistoriske årsaker
En tredje årsak til at norske forfattere skrev samfunnskritisk litteratur som stilte spørsmål ved gjeldende moral og regler, var at de leste nye tanker fra utenlandske filosofer og vitenskapsmenn.
De nye tankene fra utlandet satte spørsmål ved etablerte sannheter. De utfordra kirka og autoriteter i samfunnet. I stedet for at kirka og konservative krefter skulle ha en moralsk fasit, kan vi se at de nye var prega av naturvitenskapene og ei verdsliggjøring av samfunnet. Verdsliggjøring betyr det samme som sekularisering, som vil si at det ikke lenger er kirka og religionen som spiller hovedrollen i et samfunn, men vitenskap og individualisme.
Dette inspirerte norske forfattere til å skrive om søken etter lykke, sannhet og individets kår. Dobbeltmoralen, hykleriet og maktmisbruken skulle fram i lyset!
Årsak 4: Påvirkning fra utenlandsk litteratur
Det at en litteratur lever, viser seg i at den setter problemer under debatt. (Brandes, 1871)
Dette var den danske litteraturkritikeren Georg Brandes' ord. Han etterlyste en nordisk litteratur som tok opp samfunnsproblemer slik det ble gjort i utlandet.
Brandes holdt en rekke foredrag i Norge og ble en omstridt figur. De konservative mislikte foredragene hans, mens de radikale forguda ham. Framfor alt inspirerte han store norske forfattere som Henrik Ibsen og Alexander Kielland til å skrive ny problemorientert litteratur.
Hvem var så disse utenlandske forfatterne Brandes beundra og ønska at norske forfatterne skulle etterlikne? Vi kan se på et lite utvalg:
Honoré de Balzac
Honoré de Balzac var en fransk forfatter som satte samfunnsproblemer under debatt. Han er aller mest kjent for å ha skrevet Eugénie Grandet, (1833), et verk som handler om hvordan grådighet og maktkamp preger menneskene i en småby. Skrivestilen hans er typisk realistisk med detaljerte miljøskildringer. Disse detaljerte skildringene gir inntrykk av å etterlikne virkeligheten, noe som etter hvert ble målet for realistene på 1800-tallet.
Charles Flaubert
Også Charles Flaubert var fransk. Den mest kjente romanen hans var Madame Bovary (1857). Akkurat som Honoré de Balzac streba han etter å skape virkelighetsnære skildringer ved å skildre personer og miljø detaljert. Hovedpersonen i romanen, madame Bovary, lever i et ekteskap med en mann som kjeder henne. Hun drømmer seg bort fra det hele, men romanen ender i tragedie.
George Sand
I motsetning til sine kvinnelige forfatterkolleger skrev ikke George Sand bare kjærlighetsromaner. Hun stilte spørsmål ved sosiale forhold i hjemlandet Frankrike, og hun viste hvordan kvinner kunne føle på ekteskapet som et fengsel. Måten hun skrev om ulikheten mellom kjønnene på, var et tema Brandes etterlyste hos nordiske forfattere.
Betydning
Vi vet ikke akkurat hvilke filosofer, vitenskapsmenn og forfattere de norske realistiske forfatterne leste. Men vi vet at Georg Brandes, som videreformidla de nye ideene fra Europa, fikk stor innflytelse på kulturlivet i Norge på 1870-og 80-tallet. Vi kan nok regne med at våre største forfattere var oppdaterte og leste den litteraturen Brandes talte så engasjert om.
Kilder
Brandes, G. (1871). Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes litteratur.
Hansen, M. (1819). "Luren" fra Skisserende nationale Fortellinger. Henta fra https://www.skandinavistik.uni-freiburg.de/Members/Anz/LVS/Kolloquium/Hansen
Lønnå, E. Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913 i Store norske leksikon på snl.no. Henta 25. august 2021 fra https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Myhre, J.A. (2015). Levekår og dagligliv, Norgeshistorie. Henta fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1402-levekar-og-dagligliv.html
Skaarer Å.C. og Kåss I.W. (2013). 1800-tallets kvinneideal. Kvinnehistorie.no. Henta fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-901
Sørensen, Ø. (2018). Prostitusjon i 1880-årene. Norgeshistorie.no. Henta 25. aug. 2021 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1558_prostitusjon-i-1880-arene.html.