Om kvinnen og hennes stilling
(...) Ulykken er her som overalt, at kvinnesaken er tvunget inn i kvinnehender. Jeg kjenner ingen mann her i Skandinavien, som for alvor har hevet sin stemme i den. Det beror på en villfarelse, hvor de sterkere kun dårlig skjuler sin likegyldighet, at de svakere selv skal føre sin sak. Kvinnene må selv tale, heter det; Så lenge de tier, er det bevis på kravenes ikkeberettigelse. Men vi vender dette om og sier: At kvinnene tier, er et av de vektigste bevis vi eier for at deres krav er berettigede. Vi hadde liten grunn til å klage, var vi nådd dit, at vi både kunne og ville tale. Det store mengden av kvinner tier fordi forkuelsen, gått i arv fra slekt til slekt, har berøvet dem bevisstheten om den urett, hvorunder de sukker. Gir denne døde masse livstegn fra seg, så er det gjerne et enkelt skrik om dog for Guds skyld ikke å slippe lys og luft inn til dem. Tilbake blir de få, som elsker luft og lys, og som gjerne ville tale, når de kunne det så godt, som de gjerne ville det.
En dag vil komme, da saken forløser seg selv. Bevisstheten om dens rett vil da ha gjennomtrengt hele samfunnsatmosfæren. Vi innånder den med luften; den vil gå som blomsterstøvet med vinden, usynlig, ufattelig, og med uimotståelig makt vil den gripe alle, både underkuerne og de forkuede. Da, når alles ører er oppladte for å høre, vil det være likegyldig hvem som taler, mann eller kvinne.
Ligger denne tid meget fjern? Jeg vil ikke oppleve den. Men jeg vet kun, at hvergang en mann oppløfter sin røst i vår sak, rystes der tusener av disse fruktbringende frø ned og dras vi årtier nærmere oppfyllelsen.
Utdraget er språklig modernisert av Åsa Abusland.
Kilde
Collett, C. (1872). Om Kvindens stilling. Henta fra Norske essayister, Camilla Collett, Essays. Oslo: Grøndahl Dreyer på http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012050424006, side 33.