Melk i et evolusjonsperspektiv

Tradisjonen med å holde husdyr startet for ca. 10 000 år siden. Det begynte med sauehold, deretter fulgte geiter og kuer. Melk fra alle pattedyr inneholder naturlig en viss mengde laktose (melkesukker). På verdensbasis tåler de fleste voksne individer laktose relativt dårlig. En mutasjon har gjort oss nordeuropeere og de fleste nordamerikanere i stand til å tåle laktose også i voksen alder. Sett i et evolusjonsmessig perspektiv kan mye tyde på at denne mutasjonen har gitt disse individene en fordel i forhold til overlevelse. I vårt karrige klima etter siste istid var det dårlig med mattilgangen, begrenset hvilke planter som kunne dyrkes og hvilke husdyr som kunne klare seg. Mennesker som tålte meieriprodukter fikk en større variasjon i kostholdet sitt, og særlig var dette viktig i forhold til å sikre proteininntaket.

Kumelk inneholder rundt 4,7 % laktose. Morsmelk inneholder mer laktose enn kumelk. Det er en fellesnevner for alle pattedyr at laktose tåles godt av over 99 % av alle individer i dieperioden, fordi morsmelk er eneste næringskilde de første månedene av livet. Evnen til å tåle melkesukker er derfor helt nødvendig for overlevelsen i denne kritiske perioden av livet. Etter småbarnsstadiet er det «normale» at aktiviteten til enzymet laktase, som er nødvendig for nedbrytingen av laktose, reduseres mer og mer, slik at de fleste voksne har liten evne til å tåle laktose.

En mutasjon for ca. 10 000 år siden gjorde altså mange europeere i stand til å fortsatt klare å bryte ned laktose gjennom hele livet. Denne mutasjonen sammenfalt med innføringen av husdyrholdet, og man kan anta at de som tålte laktose og dermed kunne benytte meieriprodukter fra ku og geit hadde en fordel, og i større grad overlevde enn personer uten denne evnen til å bryte ned melkesukker. Det er dette som kalles for naturlig seleksjon, der det er de som er best tilpasset miljøet sitt som overlever, og på den måten viderefører genene i størst utstrekning. Det er beregnet at evnen til å tåle laktose i vår del av verden økte fra ca. 5 % av befolkningen til ca. 70 % i løpet av en periode på rundt 5 000 år. I våre dager regner vi med at hele 95–98 % av den etnisk norske befolkningen tåler laktose. Blant innvandrere er det langt færre som tåler laktose, i befolkningsgrupper fra Asia, Sør-Amerika og Afrika er forekomsten av laktoseintoleranse fra 30 til 90 %.

De fleste med laktoseintoleranse erfarer at de tåler syrnede meieriprodukter bedre enn søt melk. Syrningen fører til at en god del av laktosen brytes ned slik at laktoseinnholdet blir mindre.

• Fast gulost er i praksis fri for laktose, fordi laktosen er brutt fullstendig ned under modningen.
• Ferske oster, brunost og prim har derimot et ganske høyt innhold av laktose og tåles derfor dårligere.

I befolkninger med høy forekomst av laktoseintoleranse er det ingen tradisjon for å drikke søt melk, i alle fall ikke blant de voksne. Disse har likevel ofte et adekvat inntak av kalsium som skyldes at de bruker ost og syrnede meieriprodukter slik som yoghurt, i mye større mengder enn oss.

I Norge har vi et lavt konsum av ost og yoghurt sammenlignet med mange andre land. På tilsvarende vis har vi et relativt høyt forbruk av søt melk fordi vi tåler dette godt. Riktignok har forbruket av søt melk sunket dramatisk hos oss i løpet av de siste 30 årene, og vi ligger nå på et forbruk på rett i underkant av 100 liter i året. Beregninger viser at inntaket av kalsium fra meieriprodukter i Norge har sunket, fordi økningen i forbruket av ost og yoghurt ikke har klart å balansere nedgangen i melkeforbruket.

Vi er samtidig lite flinke til å bruke grønnsaker her til lands, og vi klarer derfor ikke å få i oss så mye kalsium på denne måten. I mange andre land er forbruket av grønnsaker langt høyere, vi trenger ikke gå lenger enn til Sør-Europa for å finne dette.