En populær sjanger
Skrekkfilmen er kanskje den mest paradoksale av alle sjangerfilmer. Den prøver med hensikt å skape ubehag og illustrerer grusomheter foran øynene våre, den vil rett og slett "skremme livet av oss"! Likevel er det en av de mest populære sjangrene, en sjanger som nok aldri blir borte. Vi oppsøker altså ubehaget og frykten aktivt når vi velger å se skrekkfilm.
Handlingen dreier seg gjerne om en ond antagonist som en eller flere hovedkarakterer (protagonister) må bekjempe. Antagonistene er ofte overnaturlige vesener, som vampyrer, gjenferd og utenomjordiske skapninger.
Angsten for det anormale
Monsteret, eller "det som truer", i skrekkfilmen, er det unaturlige eller anormale, det som ikke passer inn i det samfunnet vi lever i. Dette blir nokså tydelig i en film som Carrie (1976) av regissør Brian De Palma. Filmen er basert på en roman av Stephen King.
Den unge Carrie er en tilsynelatende normal tenåringsjente. Men hun har overnaturlige evner, noe som gjør henne ulik andre mennesker. Det får fatale konsekvenser for både Carrie og andre rundt henne når hun blir utsatt for mobbing og misbruk. Resultatet av at samfunnet frastøter den anormale, er at den anormale angriper samfunnet. King og De Palma har med andre ord snudd opp ned på det klassiske motivet der det er monsteret som truer det normale.
Den første skrekkfilmen
Den første Frankenstein-filmen fra 1910 regnes som den første skrekkfilmen. Den mest berømte er likevel Frankenstein-versjonen til James Whale fra 1931. Her spiller Boris Karloff monsteret, en ensom og misforstått figur som til slutt blir rasende på de menneskene som ser han kun som et monster. Det virkelige monsteret i filmen er oppfinneren, Dr. Frankenstein, som prøver å leke gud.
Avslører fiendebilder og traumer
Som andre medietekster er skrekkfilmen et produkt av sin egen tid. Underteksten forteller mye om samfunnets fiendebilder og traumer. Japan hadde opplevd to atombomber under andre verdenskrig, og ettervirkningene og traumene knyttet til dette er tydelig i den første Godzilla-filmen fra 1954. Godzilla ble et symbol på massiv ødeleggelse og naturens hevn overfor menneskenes egne ødeleggelser.
Mange av de science-fiction- eller skrekkfilmene som ble produsert i USA på 50-tallet, hadde en underliggende tematikk knyttet til den sovjetiske faren. Titler som The Angry Red Planet (1959), Invasion of the Body Snatchers (1956) og Invaders From Mars (1953) fokuserte på invasjon og "den røde faren". Underteksten var frykten for et annet folk og en annen ideologi og tankegang.
Filmen The Exorcist fra 1973 er kanskje den mest legendariske av alle skrekkfilmer. Her er ondskapen legemliggjort i den unge jenta Regan som er besatt av en demon. Gang på gang blir vi tatt med opp trappen til rommet der ondskapen har tatt bolig. Flere personer besvimte eller ble hysteriske etter å ha sett filmen, men den katolske kirken gikk god for filmen fordi den bekreftet et verdensbilde der gode og onde krefter slåss om makten.
Undersjangre av skrekkfilm
Her nøyer vi oss med tre:
- Filmer som stort sett viser relativt vanlige hendelser, men med en underliggende uhygge, uten brå klipp. Et eksempel i denne sjangeren er Roman Polanskis film Rosemary's Baby fra 1968.
- Filmer som sier "BØ!", ved å klippe raskt i bilde og lyd, slik at tilskueren skvetter. Her finnes det mange filmer å velge i, kanskje fordi dette er en enkel sjanger å produsere. Skal vi trekke fram en storfilm som bruker dette fortellergrepet, kan det være Alien, regissert av Ridley Scott i 1979.
- Filmer som er visuelt fæle, ofte i grenselandet opp mot splatter-sjangeren, det vil si med mye blod og gørr. Sistnevnte sjanger har imidlertid mange innslag av humor, om enn av det bisarre slaget. Et eksempel på en slik film er Peter Jacksons Braindead fra 1992.