Forvaltninga av norsk natur og norske arter

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Morten Bøhle Langen

Forvaltninga av dyre- og planteartene i Norge blir regulert av en rekke lover og forskrifter.

De viktigste bestemmelsene er

• forskrift om jakt- og fangsttider

• viltloven

• naturmangfoldloven

• forskrift om forvaltning av hjortevilt

Det finnes mange dyrearter som er jaktbare. Som jaktbare arter regnes alle arter med jakttid. Disse finner du i forskrift om jakt- og fangsttider. Artene som ikke er nevnt i denne forskrifta, er det ikke tillatt å jakte på.

Miljødirektoratet har sammen med Klima- og miljødepartementet det overordna ansvaret for å ta hånd om og utforme regelverket for forvaltninga av fisk og viltressurser og utøvelsen av jakt, fiske og fangst her i landet. Det er de som har skrevet lovene og forskriftene som jegere og naturbrukere må forholde seg til når de jakter og høster av naturen.

Kommunene kan regulere jakttida på mange arter hvis de mener det er riktig for å forvalte den aktuelle arten på best mulig måte. For eksempel kan det noen ganger være nødvendig å korte ned jakttida for en art i en kommune, eller endatil stoppe jakta, dersom den aktuelle arten er sårbar eller utsatt på noen måte. Kommunen kan i noen tilfeller også forlenge jakta på en art.

CC BY-NC-SA

Bilde: Tom Schandy

Vi har mange jaktbare arter, men vi har også noen arter som det i utgangspunktet ikke er tillatt å jakte på. Dette gjelder for eksempel rovviltet i Norge, og forbudet omfatter brunbjørn, ulv, gaupe, jerv og kongeørn. Stortinget har bestemt at vi skal ha bestander av disse artene i Norge. Det er fastsatt nasjonale mål for antall årlige ynglinger, altså for hvor mange ungekull hver art kan ha hvert år. Disse bestandsmåla er 65 ungekull av gaupe, 39 ungekull av jerv, 13 ungekull av brunbjørn, tre ungekull av ulv og 850–1200 hekkende par av kongeørn.

Miljødirektoratet har ansvar for rovviltforvaltninga på nasjonalt nivå. Direktoratet skal blant annet behandle saker etter naturmangfoldloven og viltloven, overvåke forvaltninga og hente inn kunnskap om rovvilt gjennom forskningsprosjekter det finansierer. Rammene for forvaltninga av rovvilt i Norge blir satt gjennom stortingsmeldinger. Norge har også forpliktelser gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner. Bernkonvensjonen er den mest sentrale for norsk rovviltforvaltning.

Rovviltforvaltninga er inndelt i regioner, og hver region har utnevnt ei nemnd som står for forvaltninga i sin region. Statsforvalteren i hvert fylke har en rådgivende funksjon overfor rovviltnemndene, i tillegg til at statsforvalteren har et eget forvaltningsansvar for rovviltet.

CC BY-SA

Bilde: mpiet

I utgangspunktet er brunbjørn, ulv, gaupe, jerv og kongeørn freda, men i noen tilfeller vil det være aktuelt å ta ut individer av noen av rovdyrartene, for eksempel hvis det er flere individer i en bestand enn regjeringa har bestemt. De kan tas ut gjennom for eksempel lisensfelling. Lisensfelling er ei skademotivert felling, det vil si ei felling for å redusere skader, hvor et bestemt antall individer av en viltart kan felles med hjemmel i naturmangfoldloven. Du må være registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å delta i lisensfellingen. Det er lisensfelling på bjørn, ulv, gaupe og jerv.

En annen metode er kvotejakt. Kvotejakt er ei ordinær jakt på et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven, og det er offentlige myndigheter som fastsetter kvoten. Gaupe er den eneste av rovviltartene det er åpnet for kvotejakt på.

En tredje metode er skadefelling. Skadefelling er skademotivert felling av enkeltindivider av gaupe, jerv, bjørn eller ulv for å stanse eller forhindre skader på bufe eller tamrein med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b. Det er Statens naturoppsyn som har ansvaret for dette.

I tillegg til arbeidsoppgavene knytta til rovvilt, skal SNO gi informasjon og veiledning til alle som bruker naturen, og passe på at bestemmelsene i miljølovene blir overholdt. Typiske arbeidsoppgaver for SNO er vilt- og fiskeoppsyn og kontroll med kulturminner, forurensning og motorferdsel i utmark.

Begrenset bruk

Bilde: Geir Harald Strand

I Norge har vi lange tradisjoner for å bruke utmark som beite for husdyr, for eksempel tamrein, sau, geit og storfe (ofte kviger eller kyr med kalv). Rovviltet i Norge og husdyra bruker noen steder den samme utmarka, og dermed er det hvert år tilfeller hvor rovvilt har angrepet og kanskje spist husdyr. Dette er en stor utfordring for bøndene som eier husdyra, og for forvaltningsorganene som skal forvalte den norske rovviltbestanden.

I slike tilfeller står man ofte overfor vanskelige etiske dilemmaer. På den ene sida er det belastende følelsesmessig og økonomisk for bonden som mister husdyra sine til rovdyr, og på den andre sida gjør ikke rovdyra noe annet enn det som er naturlig for dem – å ta byttedyr, enten det er husdyr eller ville dyr, som føde. Man ønsker ikke at bonden skal ha økonomiske tap, eller at husdyra skal lide, men den norske regjeringa har bestemt, gjennom norsk lovverk og internasjonale avtaler, at vi skal ha rovvilt i norsk natur.

Et annet etisk dilemma vi står overfor i dette tilfellet, er hvilken rett vi mennesker har til å hindre rovdyra i å ha sin plass i norsk natur ved å bestemme at rovdyra skal leve innenfor områder vi mennesker har definert. Og hvilken rett har vi mennesker til å hindre dem i deres naturlige atferd – å ta tilgjengelige byttedyr?

Norske myndigheter står overfor store utfordringer og har mange etiske dilemmaer å ta hensyn til når de skal forvalte rovviltet i Norge. Myndighetene har bestemt at det ikke skal være for mye rovvilt i dette landet, for utfordringene med rovvilt kan være store siden naturen og utmarka er viktige også for mennesker og husdyr. Myndighetene har løst dette med å fastsette nasjonale mål for antall årlige ynglinger, altså for hvor mange ungekull hver art kan ha hvert år. En annen løsning er å avgrense områdene i utmarka der rovviltet kan yngle. Hvis de yngler utenfor dette området, blir rovviltet avlivet. Dette gjelder for eksempel ulv. Men vi kan ikke forhindre at rovviltet beveger seg utenfor det avgrensa området som myndighetene har fastsatt.

Norge har et nasjonalt overvåkningsprogram for å ha oversikt over rovviltbestandene. Programmet gjennomføres av Rovdata. Slik kan myndighetene følge med på hvor i landet rovviltet befinner seg, og hvor mange dyr det er, og det gjør det lettere å forvalte rovviltet i samsvar med norsk lov og internasjonale avtaler.