Bomull og miljø – verre enn du tror?

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Corbis, NTB

CC0

Bilde: H2O-C

Selve bomullen er hår som sitter fast på frøene til bomullsplanten. Disse hårene kan bli opp til 60 cm lange. I naturen fungerer slike hår som fallskjermer som skal føre frøene langt av gårde slik at de kan erobre nye voksesteder, der de kan spire og vokse opp til nye planter.

Selv om T-skjortene og de andre bomullsplaggene blir laget av et naturprodukt, har de høy kostnad for miljøet. Det brukes mye kunstgjødsel på bomullsmarkene.

Begrenset bruk

Bilde: Shutterstock, NTB scanpix

Mange arter av sopp, virus og insekter angriper bomullsplantene. De spiser opp røtter, blader, blomster, frøhus og frø på plantene. Det dreier seg om i alt cirka 1300 ulike arter skadeorganismer. For å unngå skader på avlingen, blir bomullsmarkene sprøytet inntil 20 ganger i løpet av en enkelt vekstsesong.

Bomullsproduksjonen opptar bare cirka 5 prosent av verdens dyrkede areal, men står for cirka 25 prosent av den globale bruken av sprøytemidler mot insekter. I tillegg blir cirka 10 prosent av de plantevernmidlene som brukes i verden for å hindre plantesykdommer, sprøytet ut på bomullsmarkene. Sprøytemidlene, som må brukes i stadig større mengder for å overvinne den motstandskraften som skadegjørerne utvikler, er ofte giftige for mennesker og miljø. Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert mange av de sprøytemidlene som brukes i bomullsåkrene, som ekstremt farlige, blant dem organofosfater som parathion og diazinon som er spesielt skadelige for nervesystemet til spedbarn og barn.

Stoffene rammer også nyttige arter som marihøner og sommerfugler. Økologene har registrert stor skade på fugl, fisk og annet dyreliv som følge av sprøytemidlene. Stoffene forstyrrer næringskjedene og utarmer jorda ved å drepe mikroorganismer. Plantevernmidlene kan forurense lokale vannsystemer og true helsen til mennesker som kommer i kontakt med det forurensede vannet.

Ved Aralsjøen i Usbekistan har bomullsdyrking ført til en økologisk katastrofe. Dette skyldes at vann fra elver som renner ut i sjøen, har blitt ledet ut på bomullsmarkene for å skaffe vann til de tørste bomullsplantene. Følgen av dette er at vanntilførselen til sjøen er sterkt redusert og Aralsjøen har skrumpet inn til en femdel av sin opprinnelige størrelse.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY

Bilde: NASA Earth Observatory

For å gjøre innhøstingen lettere og mer effektiv fjernes ofte bladverket på bomullsplanten ved hjelp av et kjemisk stoff som dreper blader.

Når bomullen er høstet, må fibrene skilles fra frøene. Dessuten må bomullen renses for urenheter, blant annet sekreter fra bladlus (honningdugg). Dette skjer ved hjelp av kjemikalier.

Så kommer farging, bruk av spinnolje og beredning som endrer bomullsfibrenes egenskaper. Kjemiske farger og til og med enkelte naturlige fargestoffer inneholder ofte kobber, sink og andre tungmetaller.

I sluttprosessen brukes kjemikalier for å gjøre tøyet strykefritt, krøllfritt eller vannavstøtende. Noen ganger må plaggene gjennom enda flere prosesser for at de skal få de ønskede egenskapene. For å få klærne myke kan de bli vasket og behandlet med kjemikalier. Vann og vassdrag som tar imot avløpsvann fra produksjonen, vil bli forurenset.

Klærne blir ofte sydd i fabrikker av mennesker som arbeider under ekstremt dårlige forhold. Arbeidstiden kan være ti til tolv timer per dag i trange og dårlig opplyste lokaler. Lønnen er dårlig, og trygdeordningene er mangelfulle – hvis noe slikt i det hele tatt eksisterer. Barnearbeid er vanlig mange steder.