Keiser Konstantin bygget opp en helt ny by ved Bosporos, og kalte den Konstantinopel. I dag kjenner vi byen best under navnet Istanbul. Den bysantinske perioden deles gjerne inn i tre perioder:
- det romerske verdensriket: fra 395 til 641
- det helleniserte riket: fra 641 til 1204
- det delte riket: fra 1204 til 1453
Bysantisk kunst og håndverk
Bysantinsk kunst og håndverk er først og fremst kjent for mosaikkarbeidene, som ofte ble plassert i store kirkebygg. Du kan se noen av de fremste mosaikkene i Hagia Sofia (Den hellige visdoms kirke) i Istanbul. Den ble bygget av keiser Justinian i 537. Kirken ble etter 1453 brukt som moské.
Etter Justinian stod Bysants overfor stadige invasjonstrusler, og det ble laget et stort antall ikoner for å tilfredsstille den overtroiske dyrkingen av helgener for å oppnå personlig frelse. Som en reaksjon på dette kom billedstormerne (ikonoklastkeiserne) til makten fra 726 til 843. De forsøkte å tvangsinnføre en non-figurativ religiøs kunst, som var vanlig i middelalderske muslimske og jødiske samfunn.
Etter billedstormen feiret de makedonske keiserne (fra 867 til 1065) ortodoksiens triumf ved å dekorere kirkene på nytt. Fra det senere komneniske dynasti (fra 1081 til 1185) er det bevart flere eksempler på dette.
Sans for gull og mettede farger stimulerte en mosaikkekspertise uten sidestykke i historien. Terninger av glass, farget eller blandet med gull eller bladsølv, marmor og til og med ekte edelsteiner ble presset en og en inn i kalkpussen på kirkehvelvingene, og hver av dem ble satt slik at de kunne reflektere lyset.
De bysantinske kristne som kom til kirken for å be, var omgitt av kjempestore mosaikkfigurer med en eterisk gyllen glød. Et eksempel på en slik mosaikk, ”Korsfestelsen”, finner vi i St. Lukas-klosteret i Stiris i Hellas.
Brukskunst
Bysantinske kunsthåndverkere var berømte for sine arbeider i gull, sølv, rav, elfenben og alle slags edelstener.
På 1000-tallet hadde Konstantinopel rollen som et naturlig knutepunkt for viktige handelsruter mellom øst og vest. Også nordmenn dro til Konstantinopel i forbindelse med de store korstogene. I kongesagaene står det at Harald Sigurdsson hadde et langvarig opphold i den keiserlige livgarde i 1030-årene. Hundre år senere overvintret Sigurd Jorsalfar og hans følge i byen. En mengde gjenstander har derfor trolig kommet til Norge, men bortsett fra noen få mynter er ikke bysantinsk brukskunst bevart her i dag. Norsk kunstindustri og ornamentikk viser likevel tydelig bysantinsk påvirkning.
Bysantinsk drakt
Vi har et rimelig godt bilde av hvordan de aller fremste i det bysantinske samfunnet gikk kledd. Vi vet langt mindre om hvordan vanlige kvinner og menn kledde seg.
I begynnelsen kopierte nok innbyggerne i Konstantinopel de romerske klesvanene. Opprinnelig bar alle menn en toga, men fra det sjette århundret var det bare konsulene som fikk bruke dette plagget. Togaen ble erstattet av ei kappe som enten kunne være et rektangulært tøystykke som ble kastet over skulderen, en halvrund cape som også ble festet på skulderen, eller en rund cape som var sydd sammen i forkant, med en åpning til hodet.
Innerst bar mennene en tettsittende, hvit tunika med lange ermer. Den nådde dem enten helt til anklene, eller stoppet ved knærne. Over dette undertøyet bar de en dalmatika, en rød og gullfarget tunika med lange hvite armer. De hadde også et par lange sokker av ull eller et annet vevet materiale, et bakstykke, bracoos, som med tida utviklet seg til underbukser eller bukser. I tillegg bar de den greske chlamys, ei kappe som de bar sammen med en tablion, et rektangulært tøystykke som var festet ved midjen. De kunne også bruke den romerske pallium, som ikke liknet mye på forløperen.
Den viktigste oppgaven for kvinnenes klær var å skjule kroppen generelt, og de kvinnelige formene spesielt. De bestod derfor av en rekke lag med klær.
Innerst bar de en tettsittende serk som gikk helt ned til anklene. Tunikaen, som de bar utenpå, var kortere enn serken, så den vistes. Tunikaen var festet like over livet. Ellers hadde nok kvinnene i sin garderobe også en stola, en lang kjole, en palla, ei rektangulær kappe, og et langt slør, som de enten kunne kaste bak hodet eller brette forover og drapere over armen.
Kvinnenes klesdrakt er et uttrykk for hvordan man på den tiden mente at kvinnene i Bysants hadde pliktene sine hjemme. Et unntak er keiser Justitians keiserinne Teodora (500–548). Hun kom fra enkle kår og var skuespiller på Hippodromen utenfor Konstantinopel, da hun ble kjent med Justitian. De regnes begge som helgener i den ortodokse kirke i dag.
Den stilhistorien vi presenterer her, kan godt kritiseres for å være litt nærsynt i forhold til impulser fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. Likevel kan slike impulser spores i de fleste stilperioder. Blant annet har kinesernes fantastiske porselensarbeider blitt kopiert i Europa.
