Gift (utdrag)

Lille Marius satt så pent og stille på benken. Hans altfor store, mørkebrune øyne ga det lille, bleke ansiktet et forskremt uttrykk; og når han uventet fikk et spørsmål, ble han ildrød i hodet og stammet.

Lille Marius satt på nestnederste benk, litt krum i ryggen, for der var ikke ryggstø, og det var strengt forbudt å lene seg tilbake mot neste pult.

Det var geografi fra elleve til tolv en varm augustdag etter ferien. Solen skinte over rektorens hage og på de fire store eplene på hans lille epletre. De blå gardinene var trukket for det øverste vinduet, men i det neste hadde Abraham tegnet en sinnrik solskive med blekkstreker i vinduskarmen. Han gjorde nettopp tegn til dem i klassen som spurte, at klokken var over halv.

"Flere byer!" sa adjunkten oppe fra kateteret og blåste i en fjærpenn. Det var hans spesialitet å spisse fjærpenner, og rundt i alle klassene hvor han leste, lå det en sirlig liten samling fjærpenner som ingen brukte, unntatt rektor.
Allikevel hadde adjunkt Borring møye med å holde dem i orden, for det hendte meget ofte at en uskikkelig disippel samlet pennene i frikvarteret, stakk dem ned i et blekkhus og rotet med dem til spissene strittet til alle kanter og penneposene var fulle av blekk.

Når da Borring neste gang kom i klassen og skrek "nei, men du store Gud! Hvem har ødelagt mine penner?", så svartes det sikkert og enstemmig fra hele klassen: "Aalbom!"

For det var kjent at adjunktene Borring og Aalbom inderlig hatet hverandre.

Adjunkten skrapte penneposene og blåste de fine hvite og blekkfargede spiralene utover kateteret.

"Flere byer ..." Deretter mumlet han en liten velsignelse over Aalbom. "Flere byer, flere byer!"

Ellers var det ingen lyd i klassen; for det var nederste benk som skulle høres i dag, og derfra kom det aldri svar. Dette var også åpenlyst for alle, men for ordens skyld ble de hørt en gang i måneden slik at de kunne få sitt firetall i karakterboken.

Og de fire, fem guttene der nede så heller ikke ut til å bry seg stort om det kom svar eller ikke, og derfor var det ingen på de øvre benkene som gadd å utsette seg for fare ved å hviske nedover til dem.

Kun han som nettopp ble hørt, satt urolig og pillet ved kartet som lå lukket på bordet foran ham. For under eksaminasjonen måtte både den som ble spurt, og de nærmeste lukke sine kart.

"Geografi er ingen kunst på kartet", sa Borring.

Mot sedvane hadde han lest litt i dag, den lange Tolleiv. Det var byer i Belgia; han hadde lest over to ganger hjemme og en gang på skolen.

Men denne stillheten mellom hver gang adjunkten sa "flere byer", de meget usikre minnene om disse belgiske byene når Brussel var nevnt, og det usedvanlige for ham i å svare – alt dette lukket munnen på ham, skjønt han visste med bestemthet i alle fall én by til. Han satt og sa navnet inni seg, men han torde ikke åpne munnen – kanskje var det likevel splitter galt og som vanlig til allmenn latter; det var best å tie.

De andre på nederste benk avventet i rolig trass sin skjebne. Det var de største og sterkeste guttene i klassen; de tenkte på å gå til sjøs, og de brød seg fanden om karakterboken. Kun én av dem tok geografiboken under bordet og leste litt om Belgias byer og det som kom etterpå.

Lille Marius satt så pent på sin benk, hans store øyne fulgte oppmerksomt læreren mens han puslet med noe under bordet, som om han knyttet knuter på noe og strammet dem til av all makt.

Hele klassen summet så smått i den varme middagstimen, hver beskjeftiget med sitt. Noen gjorde ingenting, men satt med hendene i lommen og glodde ut i luften; én skrev latinske gloser bak et berg av bøker; en annen hadde lagt hodet sitt ned på armene og sov stille; ved vinduet satt én og stirret på rektorens fire epler mens han fantaserte om hvor mange det vel kunne være på den andre siden av treet som han ikke kunne se, samt over om det ville la seg gjøre å klatre over muren en aftenstund når det ble mørkere.

To hadde slått seg sammen over et stort europakart som de seilte på med skip av fliser som de skar under bordet. Der stod en satans sydvest opp av Kanalen, så "Freya" og "Familiens håp" måtte gå nord for Skottland. Men nede ved Gibraltar lå den andre på lur med en lang halvdel av en blyant som han hadde dyppet i blekkhuset: Det skulle være en algerisk sjørøver.

"Flere byer – flere byer!"

"Namur", sa Tolleiv plutselig.

Halve Klassen snudde seg forbauset, og en på nestnederste benk var til og med så ufin at han stakk hodet helt inn under Tolleivs bord for å se om han ikke hadde geografiboken på knærne.

"Namür, ikke Namur", sa Adjunkten tvert og så i boken foran seg. "Nei, den kommer ikke ennå. Det er – la meg se – det er tre byer før den kommer som du nevnte; hva er det for tre byer? Nå! Hva er det for tre byer?"

Men nå var Tolleiv ferdig med det han visste, og han sank hen i sløv trass uten å bry seg lenger hver gang adjunkten blåste i en pennepose og sa: "Hva er det for tre byer?"

[...]

"Nå, Tolleiv! Du kan jo ingenting, aldri kan du noe. – Så du da, Reinert! Kan du si meg byer i Belgia etter Brussel – Namür er også nevnt nå. Flere byer, flere byer! – Du heller ikke? Nei, naturligvis; dere er av samme surdeig alle sammen der nede. – Så du da, Sørensen! Flere byer i Belgia etter Brussel – nå da! – Så!"

"Klokken har slått", meldte pedellen i døren.

Så snart Marius hadde spist, sa han: "Legg nå den hatten fra deg, mor! Vi må klemme på og lese."

"Skal du ennå lese mer i dag, lille Marius? Du har lest i hele ettermiddag. La oss nå hvile oss for i dag, klokken er snart ni."

"Jeg mener du er gal, mor! Du kan da vite, jeg må lese."

"Ja, men hva har du da bestilt hele aftenen hos Abraham?"

"Vi har lest alt det andre, det er bare latinen –"

"Leser dere ikke latinen sammen?"

"Jo, ser du, vi leser den nok, men Abraham bryr seg ikke om å analysere så nøyaktig. Han behøver det forresten heller ikke, for han kan det likevel. Men jeg må lese mer, ellers blir Aalbom gal og sier det til rektoren."

"Å, les ikke mere, lille Marius, du har slett ikke godt av det." Hun ville trekke ham hen til seg; men han hadde ikke tid til slikt, rev seg løs og fikk fatt på boken.

"Se, der begynner vi, mor: Tum vero Phaëton ... Nå må du spørre om hvert eneste ord."

Den arme fru Gottwald hadde virkelig lært seg til å spørre; men da hun jo ikke forsto et ord av svarene, var det for henne en temmelig trettende slutt på en arbeidsdag, og ikke engang beundringen over sønnens lærdom maktet alltid å holde hennes øyne åpne.

Imidlertid nevnte hun mekanisk det latinske ordet, hvorpå Marius i en fart sa alt hva som skulle sies om det ordet, og så til det neste.

"Candescere", leste fru Gottwald søvnig.

"Candescere – candi – candes – can ..." Lille Marius ble ildrød i hodet, og fingrene, som hittil hadde arbeidet fredelig med lommetørkleet, for nå om mellom bøkene idet han fortvilet søkte etter Madvig.

Men fru Gottwald ble med ett lysvåken; hun kjente disse anfallene. Med én gang kunne det si stopp for ham, og da ble han ganske som om han var fra forstanden. Da var det ingenting som hjalp uten å få ham brakt til ro, jo før, jo heller.

Hun grep ham derfor fast over hendene: "Nei, lille Marius! Nå får du på ingen måte lov til å lese mer. Kom, nå skal du sove på det, så er jeg viss på, du kan det i morgen."

"Nei, nei, mor – kjære, slipp meg! Jeg må finne det, bare et øyeblikk! Jeg vet hvor det står – å, slipp meg!" Han ba ganske bønnlig med de store, forskrekkede øynene; men hun holdt seg tapper og fikk ham halvt lokket, halvt trukket inn i soveværelset.

Men hele tiden mens hun kledde av ham, hørte hun ham mumle latin; og lenge etter at han var falt i søvn, rykket det plutselig i hans hånd som hun holdt, og hans hode var hett og tørt.

Hun satt der lenge, og tunge tanker om skam og anger og ydmykelse kom etter sedvane inn og satte seg som stamgjester rundt den lille sengen for å glo på henne.

"[...] Abraham; han har nå gått i ni samfulle år i denne velsignede lærde skolen. I begynnelsen gikk det godt, men i de senere år har han etter mitt skjønn blitt dummere og dummere, mere og mere interesseløs. Så snart han åpner munnen, røper han den største uvitenhet om de mest dagligdagse ting. Og det verste av alt er at han nesten synes å forakte å vite noe fornuftig om verden sånn som den er –"

"Ja, frue!" innskjøt Mordtmann. "Deres sønn lever i vitenskapens verden; han vandrer mot åndens høye parnass! Jeg kjenner det, jeg har selv gjort omveien om Parnassus."

"Hva mener De med det? Hva?" spurte adjunkt Aalbom.

"Å – det kan visst jeg forklare Dem! Jeg lukter lunten", sa prokurator Kahrs. "Hr. Mordtmann hører sikkert til de moderne motstanderne av den klassiske dannelsen. Jeg vedder på at han hater latinen?"

"Ja, det er sikkert jeg gjør."

Flere av dem ville begynne på én gang, men professor Løvdahl fikk ordet:

"De vil da vel ikke benekte den overordentlige grad i hvilken lesningen av dette herlige språket utvikler den unges evne til stringent og logisk tenkning!"

"Det er kun én ting, hr. professor, som jeg har merket at latinen virker på alle uten unntak, og det er, at den gjør oss alle overmåte viktige."

"Noen av oss, kanskje", bemerket prokuratoren med et litt ondskapsfullt blikk.

Men fru Wenche lo fornøyd: "Ja, De har rett. Like fra jeg var liten, ergret det meg når mine lange fettere kom med regler av latin som jeg er overbevist om, det ikke var mening skapt i. Og selv nå ergrer jeg meg når eldre herrer smiler så polisk til hverandre og kommer med en stump latin."

"Nei, men det er dog en uskyldig fornøyelse, kjære frue!" ropte nå den gamle rektor; han hadde en stund trukket seg ut av samtalen, som ble for varm for ham. "Vi må da ha lov til å glede oss over vår felles eiendom, det er som et slags frimureri mellom oss."

"Ja, nettopp", svarte Mordtmann, som syntes oppsatt på å si imot til det ytterste. "Det er karakteristisk for den gamle tids dannelse at det var et stort pikanteri ved lærdommen, dette, at den var forbeholdt en snever krets; at nytelsen, lykken ved å ha lært ikke bestod i å vite, men i å vite noe som de andre ikke visste. Men nå til dags er det heldigvis ikke mange som sender sine barn i skole for at de skal bli lærde på den måten."

I pausen etter denne talen reiste Fru Wenche seg for å gå og si godnatt til sin sønn. Han skulle spise kveldsmat, det var blitt sent.

Blant de lærde menn var det ikke liten opphisselse, mens derimot noen gamle kjøpmenn nikket hemmelig til hverandre.

"Ja, når De nå går, frue", sa prokuratoren, som til slutt var blitt ivrig, "så slukner vel denne interessante samtalen. Dumt at De ikke kunne snakke om det praktiske: hva som skal læres. Kunne De ikke nevne meg det fagvis?"

"Nåvel", sa fru Wenche fort, "der skulle læres naturhistorie, medisin, jus, astronomi –"

"Jeg synes du nevnte medisin, Wenche?"

"Ja, naturligvis. Kjennskap til sitt eget legeme, sykdommer og legemidler."

"Nei, men Wenche, hvordan kan du dog innbille deg –"

"Men sier du da ikke selv, Carsten, hundre ganger om året: Ja, hadde bare det mennesket i sin ungdom passet på sine øyne, så gikk han ikke her som en elendig halvblind, stakkars. Men hvordan skulle de kunne passe på sine øyne når de ikke lærer annet om dem enn at når ditt høyre øye forarger deg, så riv det ut! Eller passe sitt legeme ellers, om hvilket de lærer at det er et usselt og uverdig hylster for den udødelige sjel!"

"Men jus – hva! Jurisprudens! Skal guttunger også lære lovtrekkeri i skolen?" ropte Blindtarmen; hans sinne steg ettersom samtalen gikk, uten at han kunne finne noe å kaste seg over.

"Ja visst skal de kunne noe om sitt lands lovgivning, hvordan og av hvem rettferdighet og orden håndheves. Men spør for eksempel min Abraham, som ellers er en velbegavet gutt, spør ham hva en sorenskriver er for noe – han vet ikke et kvekk!"

"Men spør ham om curules ædiles, tribuni plebis og slikt, så vet han det på fingrene", sa Mordtmann.

"Ja se, sånt noe gammelt sludder, det har han hodet fullt av, den stakkars! Men om sitt eget fedreland, dets statsforfatning, dets kamper for frihet –"

"Politikk – politikk! Skal guttene også lære politikk?" lød det fra mange stemmer, og en ny febrilsk iver grep dem alle.

"Naturligvis! Javisst skal de lære politikk", sa Michal Mordtmann ufortrødent.

Det ble stor uro og alminnelig indignasjon; selv fru Wenche så litt betenkt ut. Men over alle skrek Blindtarmen i høyeste diskant:

"Ih – men Gud forbarme seg – hva! Skal vi nå også ha det syn at guttunger skal debattere politikk som om de var voksne?"

"Synes hr. adjunkten så mye bedre om det ikke sjeldne syn at voksne debatterer politikk som om de var guttunger?"

Hans beste venn lille Marius lå forresten syk; han hadde fått hjernebetennelse. Den gode rektor besøkte ham nesten hver dag og var inderlig bekymret for sin lille professor.

[...]

Det ble verre med lille Marius. Doktor Bentzen hadde sagt til professor Løvdahl at man bare måtte ønske at gutten fik dø; han ville aldri få sin forstand igjen.

Dette visste ikke fru Gottwald, og natt og dag gjentok hun for seg selv: Han må ikke dø, han må ikke dø. Det var jo umulig og utenkelig at det eneste hun hadde, skulle slites fra henne; hun hadde jo lidd så mye.

Lille Marius lå og knyttet rotteknuter på sitt laken, varm i hodet, med halvlukkede øyne. Han mumlet nesten hele tiden deklinasjoner og konjugasjoner og regler og unntak – hans stakkars hjerne var helt innhyllet i Madvigs folderike omsvøp, og han famlet engstelig omkring i mørket.

Det var lyse, vakre vårdager, riktig et vær til å håpe i, og Fru Gottwald gikk til og fra. Bestandig ville hun se en forbedring.

Men en aften ble det klart for henne at det gikk mot slutten. Lille Marius ble urolig og mumlet fortere og fortere.

"Lille Marius – søte lille Marius! Du må ikke dø fra din mor, du må ikke, for du vet slett ikke, hva du er for din mor. Si at du vil ikke gå fra meg – si det!"

"Monebor
moneberis
monebitur,
monebimur
monebimini
monebuntur", svarte lille Marius.

"Ja, du er flink gutt! Du er den flinkeste i hele klassen i latin, det sa rektoren i dag igjen da han var her. Men du kjente ham ikke; men du kjenner meg – ikke sant? Lille Marius! Du kjenner mor? Si – ikke sant, du kjenner meg?"

"Ad, adversus, ante, apud, circa, circiter", begynte lille Marius.

"Nei, nei! Kjære lille Marius, ikke latin, så er du snill. Jeg vet nok hvor flink du er, og jeg er så dum, vet du. Men si meg bare at du kjenner meg, at du er glad i meg, at du ikke vil gå fra meg, at jeg er din snille mor, si bare det, si bare: snille mor, si bare: mor –"

"Fallo, fefelli, falsum", svarte lille Marius.

"O min Gud! Min Gud! Dette skrekkelige språket! Hva har de gjort min stakkars gutt! Han vil dø uten å nevne sin mors navn, hans elendige, forfengelige mor som har tatt livet av ham med denne forbannede lærdom!"

Hun styrtet ut i gangen i det håp at det var doktoren; men det var bare en av de losjerende ovenpå som kom hjem.

Hun vendte da tilbake til sovekammeret; men i døren slo hun hendene sammen og ropte i stor glede:

"O Gud være lovet! Nå har du det visst mye bedre, lille Marius! Du smiler så fornøyd."

"Mensa rotunda", svarte lille Marius og døde.

Rettskriving og tegnsetting i utdraga på denne sida er modernisert, og noen få ord har blitt erstatta med ord som er mer vanlige i dag. Du finner hele boka i originalversjon på e-bokportalen bokselskap.no.

Kielland, A. (1883). Gift. bokselskap.no. https://www.bokselskap.no/boker/gift/iii