Hopp til innhold

Fagartikkel

Naturalismen

Naturalismen som litterær retning oppstod i Frankrike omkring 1870. I Norge finner vi litteratur med naturalistiske trekk etter 1880. Naturalismen har fellestrekk med den kritiske realismen, som fokus på urett og overgrep og idealet om ei realistisk framstillingsform.

LK20
Maleriet "En Bondebegravelse". Foto.

Erik Werenskiold: En bondebegravelse (1883–85). I dette kjente maleriet av Erik Werenskiold er motivet en begravelse som skjer under svært enkle forhold. Motivet er malt så detaljert og naturtro, at det likner på et fotografi. I bildekunsten bruker man betegnelsen naturalisme om nettopp denne nøyaktige etterlikninga av virkeligheten.

Naturalismen er ei utvikling av realismen

Realismen og naturalismen er ikke to forskjellige perioder i litteraturhistorien. Vi kan heller se på naturalismen som ei utvikling av realismen. Forfatterne som skrev naturalistiske tekster hadde nemlig samme mål som realistene: De ønska å bruke litteraturen til å sette problemer under debatt. Tekstene de gav ut var altså, i likhet med realistenes, samfunnskritiske.

Hva skiller naturalismen fra realismen?

Selv om de realistiske og naturalistiske forfatterne hadde samme mål, var det noen forskjeller både i skrivestil, innhold og inspirasjonskilder.

Determinisme

Hos de naturalistiske forfatterne finner vi ikke den samme optimismen og troa på at forandring er mulig gjennom opplysning. Naturalistene så på mennesket som et produkt av arv og miljø, et "tenkende dyr" som formes av nedarvede egenskaper og av omgivelsene det lever i. Dette kaller vi for determinisme: Mennesket er forutbestemt sin skjebne.

En naturalistisk forfatter ville for eksempel ikke latt Nora Helmer ta skjebnen i egne hender og forlate sin mann slik Henrik Ibsen lar henne gjøre i dramaet Et dukkehjem (1879). Ibsen lar Nora forlate mann og barn for å leve et liv i tråd med egne idealer. Slik lar han leseren tro på at forandring og frigjøring er mulig.

Oline fra sagaen om Hellemyrsfolket. Kvinne sitter på ei mark og drikker noe med alkoholholdig innhold fra ei flaske. Foto.

"Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren". Oline fra Sagaen om Hellemyrsfolket.

For naturalistene var et slikt fritt valg umulig. Et godt eksempel på en karakter som er et produkt av arv og miljø, er Oline i Amalie Skram (1846–1905) sin romansyklus Hellemyrsfolket (1887–98). Oline, som har levd et hardt liv preget av alkoholisme, får aldri noen ny start. Tvert om: Når sønnen Vesle-Gabriel dør, dras også mannen hennes, Sjur Gabriel, inn i den samme elendigheten. Romanens berømte avslutning er: "Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren".

Fattige miljøer

Mens de kritiske realistene skrev om og for borgerskapet, fikk også andre samfunnsgrupper en stemme i den naturalistiske litteraturen. Alkoholikere, prostituerte og andre representanter for de laveste samfunnslaga ble hovedpersoner i en litteratur. En typisk representant for en av disse karakterene kan være den gamle Oline, "Småfylla". Amalie skildrer henne slik i andre bok i romanserien To venner (1887):

Hun var så spinkel og bitte liten at hun på avstand så ut som et barn. Først når man kom nærmere, oppdaget man at det var en gammel kone. Ryggen var bøyd i hoftene og stod forover i en skrå linje. I det grågustne, flate ansiktet satt den røde nesen som en svullen klump. Underleppen hang ned på haken og syntes å være for tung til å kunne løftes opp på sin naturlige plass. Midt i undermunnen stod to høye, smale tenner som hadde vokst skjevt ut til sidene med et tomt rom i mellom seg. Andre tenner såes ikke. De små øyne uten bryn lyste med en rødlig blankhet som minnet om slitte kobberskillinger. (Skram, 1887)

Råere og mer detaljert enn realismen

Realistene ønska å skrive detaljert og avbilde virkeligheten på en naturtro måte. Naturalistene gikk enda lengre og kan sees på som en råere utgave av realismen. Forfatterne vek ikke tilbake for å skildre også de stygge sidene ved livet, og det på en nærmest dissekerende måte. Naturalismens virkelighet er detaljert, rå og usminket. Til og med i dag kan vi reagere på den naturalistiske forfatteren Émile Zolas skildring av en død kropp i en likkjeller i Paris i romanen Thérèse Raquin (1867) :

Camille var motbydelig å se på. Han hadde ligget fjorten dager i vannet. Ansiktet hans så ennå ganske fast ut. (...) Håret var klistret fast til tinningene, øyelokkene var trukket opp og blottet de gustne øyesteinene, de sønderbitte forvridde leppene så ut som de smilte hånlig, og litt av den svarte tungen stakk fram mellom de hvite tennene. Kroppen lignet en dynge kjøtt i oppløsning (...). (Zola, 1867)

Legg merke til at skildringa av liket er så nøyaktig, at motivet kan likne et fotografi. Naturalistene ønska, som realistene, at litteraturen skulle etterlikne virkeligheten, men de gikk enda lengre i detaljrikdom for å få til dette. Romanen ble naturalistenes foretrukne sjanger, da den egna seg til å framstille og dvele ved detaljene.

Seksualitet og samfunnets syn på seksualiteten ble også et vanlig tema i naturalismen. Dette skrev realistene i liten grad om. Også dette kan vi se på som en videreføring og råere utgave av realistenes litteratur generelt og kvinnekampen spesielt.

Portrettfoto av Amalie Skram. Foto.

Amalie Skram, Norges mest kjente naturalist.

Amalie Skram er kjent for sine ekteskapsromaner. Her tar hun blant annet opp seksualmoralen. Samfunnet godtok på denne tida at menn hadde seksuell erfaring før ekteskapet, mens det nærmest var umulig for en kvinne å bli godt gift om hun ikke var jomfru.

I romanen Forrådt (1892) skriver Amalie Skram om Aurora, også kalt Ory. 17 år gammel blir hun gifta bort til den langt eldre kaptein Rieber, som hun på en litt barnslig måte beundrer og syns godt om. På bryllupsnatta blir hun kasta ut i en for henne helt ukjent verden. Hun føler seg forrådt av sin egen mor som ikke har forberedt henne på hva samvær mellom ektefeller innebærer. Og når hun får vite at ektemannen har hatt et aktivt seksualliv – primært med prostituerte kvinner – før han gifta seg med henne, føler hun seg dobbelt forrådt.

Arne Garborg (1851–1924) er en annen sentral naturalistisk forfatter. I romanen Mannfolk (1886) tar han opp samme tematikk som Skram – nemlig hvordan samfunnets ulike seksualnormer for kvinner og menn hindrer likeverdige kjærlighetsforhold.

Hvorfor skrev naturalistene slik?

Årsakene til at naturalistene skrev som de gjorde, var naturligvis at de, som realistene, ønska å bruke sin litterære stemme til å engasjere og kritisere. Men hvorfor skrev de enda mer detaljert og råere enn realistene? Og hvorfor viste mange av dem et deterministisk livssyn?

Positivismen

Positivismen inspirerte naturalistene til å skrive slik de gjorde. Positivisme er en filosofisk retning som bare anerkjenner sansing som grunnlag for viten. Det vil si at om noe skal godtas som sanne fakta, må det kunne observeres. Dette er en av de viktigste årsakene til at naturalistene skrev så detaljert og streba etter en objektiv framstilling av virkeligheten. De ønska å skrive slik vitenskapsmenn forska, og da kunne de ikke servere leserne sannheten i fanget. Den måtte de observere selv.

Émile Zola

Portrettfoto av Émile Zola.

Den franske forfatteren Émile Zola, naturalismens grunnlegger.

Det var franskmannen Émile Zola som gav naturalismen sitt navn. Zola mente at det var den naturalistiske forfatterens oppgave å vise fram og lære sine lesere det som var galt i samfunnet. Realistene hadde, ifølge Zola, langt i fra gått langt nok i å peke på samfunnets skyggesider.

Men det var ikke forfatterens oppgave å fortelle leseren hva som var galt. Målet var å beskrive lidelsen så kjølig og nøkternt som mulig, akkurat slik vitenskapsfolk gikk objektivt til verks når de forska. Leseren måtte selv tenke, dømme og trekke sine slutninger om hvordan karakterenes skjebne kunne forandres.

Hippolyte Taine

Émile Zola var inspirert av moderne naturvitenskap og filosofi. Vi kan særlig nevne Hippolyte Taine, en fransk filosof og historiker. Han mente at positivistiske forskningsmetoder måtte brukes også i litteraturfaget. Taine mente at mennesket var et produkt av arv og miljø, og at kunsten måtte reflektere dette.

Kritikk av naturalismen

Émile Zolas litterære program ble kjent i Norden. Georg Brandes, mannen som i stor grad inspirerte Ibsen og andre norske forfatterne til å "sette problemer under debatt", var opptatt av Zola og naturalismen. Det er liten tvil om at alle de kjente norske forfatterne kjente til idéene hans, men vi vet ikke om de leste litteraturen hans.

Faktisk skrev vår meste kjente naturalist, Amalie Skram, i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson at "fransk litteratur kjeder meg" (Bjerkelund, 1989, s. 41). Hun hevda også at hun ikke hadde lest noe av Zola før hun skrev de første verka som regnes som naturalistiske. Men at hun kjente til de radikale idéene hans, er det nok liten tvil om.

Henrik Ibsen ville heller ikke anerkjenne Zolas naturalisme. Da han gav ut Gjengangere (1881), mente en del kritikere at dramaet var naturalistisk i og med at det handla om arv, miljø og determinisme. Til det sies det at Ibsen svarte:

Zola stiger ned i kloakken for å ta seg et bad, jeg for å rense den. (Knudsen, J. 1988, s. 91)


Kilder

Bjerkelund, R. (1989). Amalie Skram – dansk borger, norsk forfatter. Oslo. Aschehoug. Henta fra http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121806043.

Knudsen, J. (1988). Brandes G.: I modsigelsernes tegn Berlin 1877-83. København: Gyldendal.

Skram, A. (1887). Hellemyrsfolket, utdrag fra To venner. Oslo: Gyldendal. Henta fra https://www.bokklubben.no/slektsromaner/hellemyrsfolket-amalie-skram/produkt.do?produktId=3725350.

Zola, É (1974). Thérèse Raquin. Oslo: Gyldendal. (Originalverket utgitt 1867.)


Sist oppdatert 22.02.2022
Skrevet av Åsa Abusland, Heidi Mobekk Solbakken og Jorunn Øveland Nyhus

Læringsressurser

Kritisk realisme og naturalisme