Visjonæren Garborg
Arne Garborg var dikter, journalist, kritiker og essayist. Han var en av de viktigste forfatterne i samtida si og spilte en sentral rolle i kultur- og samfunnsdebatten i 1880- og 1890-årene. Målet hans var hele tida å modernisere det norske samfunnet, og han hadde tanker og visjoner om hvordan vanlige folk skulle få kunnskap og politisk påvirkningskraft i et samfunn i endring. Han var opptatt av frihet og selvstendighet for både individ og nasjon.
En liberal forfatter
Meningene til Garborg var radikale i samtida, og romanene og debattinnleggene hans førte blant annet til at han mistet stillinga som statsrevisor. Det liberale synet hans på ekteskapet og skildringen av prostituerte og fattigfolk var for eksempel noe som opprørte mange. Rektor ved Kristiansand katedralskole brant Garborgs roman Mannfolk på bålet, for han ville ikke at elevene skulle utsettes for slikt "svineri".
Naturalisten Garborg
Garborg skildra livet til bønder, fattigfolk og prostituerte, slik naturalistiske forfattere i tiden gjorde – det var detaljerte beskrivelser av elendighet. Samtidig viste han også kjærlighet for de små og utstøtte i samfunnet. I 1876 skrev Garborg en anmeldelse av Henrik Ibsens Peer Gynt der han kritiserte forfatteren. Han mente at Ibsens karakterer framstod som kalde, og det var fordi han ikke kjente "folket fra hjertesiden".
Europeeren og nasjonsbyggeren Garborg
Selv om Garborgs tekster ikke ble like godt mottatt av alle, var han en respektert forfatter og samfunnsdebattant i samtida si, også i Europa. Han reiste mye, leste utenlandske forfattere og skrev også tekster som ble utgitt i europeiske aviser. Politikere og intellektuelle fulgte med på og leste det han skrev. Garborg ble selvsagt også selv påvirka av de nye strømningene i Europa.
Garborg var opptatt av europeisk politikk, kultur, religion og filosofi, samtidig som han var opptatt av hvordan vi skulle bygge landet vårt og kulturen vår. Han var langt forut for sin tid da han skrev om at vi måtte hente impulser også utenfor landegrensene:
Å laga ein serskilt nordmannskultur vilde ikkje vera å gjera oss meir norske, det vilde vera å gjera oss meir dumme, og me vilde mindre og mindre kunna vera med i det store kappstræv millom nasjonarne.
Språkmann og nasjonsbygger
Garborg var særskilt opptatt av at språket var viktig i nasjonsbygginga. Han brukte landsmålet når han skrev egne tekster, men også når han oversatte flere verk fra verdenslitteraturen. Etter hans mening burde det være samsvar mellom hvordan folk snakka og hvordan de skrev. Det var både mer sosialt og pedagogisk riktig når målet var autentisk nasjonal kultur og identitet, mente han. Garborg ønska at hvert individ skulle få frihet og være med på å forme denne nasjonale identiteten. Da var det viktig at folk kunne tilegne seg kunnskap gjennom et språk de kjente og forstod.
Kvinnesaksforkjemperen Garborg
Individets frihet var en grunntanke som prega det meste Garborg gjorde. Som romanforfatter skildra Garborg emner som det tidligere hadde vært tabu å skrive om, for eksempel seksualitet og prostitusjon. Han ville vise hvordan moralnormene, ekteskapsordninga og de økonomiske forholdene i samfunnet ødela for kjærlighet og samliv og førte til usedelighet.
Garborg ble påvirka av både Ibsen og Bjørnson, men gikk etter hvert over til å kritisere tekstene og prosjektene deres. For mens Ibsen skrev om borgerskapets hykleri, var Garborg særlig opptatt av ufriheten til arbeidsfolk, og spesielt tjenestekvinner og prostituerte. Han pekte på hvordan kvinners økonomiske situasjon og mangelen på stemmerett gjorde dem avhengige av menn. Ekteskapet ble kun en "næringsvei" for kvinner. Han kritiserte også Bjørnsons hanskemoral, som krevde at både kvinner og menn skulle være seksuelt avholdende fram til de gifta seg.
Mannfolk
I romanen Mannfolk problematiserer Garborg ekteskapet som institusjon. En av karakterene i romanen, Georg Jonathan, drømmer om et frivillig og likeverdig kjærlighetsforhold med tjenestejenta Julie.
Utdrag fra romanen Mannfolk (1886)
Ho skulle vera sjølvstendig, liksom han var sjølvstendig. Det var det som skjemde ut dei fleste samliv, at for kvinna skulle ekteskapen mest alltid vera næringsveg.
[...]
Kjære, ver modig! bad han. Lat os vera modige, Julie! Det ville vera vondt, om me svikta. Eg ser på flokken av dei som gifter seg; fyrst narrar dei kvarandre med draumar og store ord: dei skal elske æveleg, dei skal – å! – og når draumen brest, so gjeng dei sidan og piner livet av kvarandre med skuldingar og klagemål; so er det spilt liv; og so er dei svikne, og kva det er alt. Kvi skal me vera med på slikt, Julie? Me lever trygge på draumen vår so lenge han held; og kan hende held han livet ut. Men slitnar han for oss, so gjeng me kvar til sitt, frie som før, og gjev kvarandre ein kyss til takk for dansen.
Rettskrivinga i utdraget er modernisert.
Men drømmen om et fritt og likestilt samliv utenfor ekteskapet lar seg ikke realisere. Alt folkesnakket gjør at Julie presser på om at de må gifte seg, og det ender slik Georg Jonathan forutså: Glansen gikk av Julie, og han kom til å elske henne "pent, lidenskapløst og pliktmessig".
Arven etter Garborg
Arne Garborg var altså en foregangsmann på mange områder. Gjennom sakprosa, romaner og noveller, skuespill og dikt satte han viktige saker på dagsordenen, som religion, likestilling, klasseforskjeller og det frie mennesket. Han ble også en viktig stemme for målbevegelsen og for nasjonsbygginga.
Selv om Garborg ikke leses like ofte som Ibsen og Bjørnson, har han hatt minst like stor innvirkning på utviklinga av det moderne norske samfunnet. Arven fra Garborg og de andre forfatterne i perioden vi kaller "det moderne gjennombrudd" er blant annet at vi lever i et demokratisk land der alle har stemmerett. Videre har vi har et samfunn med små klasseforskjeller, der du kan gifte deg med den du elsker og skille deg igjen om du vil. Garborg har også noe av æren for at vi har et levende nynorsk skriftspråk.