Hopp til innhold

Litterære tekster

Sympati

Hvordan skaper realisten Charles Dickens sympati med karakterene sine? Et utdrag fra boka Leselyst – om bøker, liv og litteratur av litteraturprofessor Tone Selboe.

At den som leser, oppøver forestillingsevnen, får åpenbart ikke alltid positive konsekvenser for det praktiske livet. At liv og litteratur henger sammen, betyr ikke at det er en garantert forbindelse mellom empati for litterære personer eller situasjoner på den ene siden, og etiske handlinger på den andre.

Det vi i dag kaller empati, ble på 1700- og 1800-tallet omtalt med ordet "sympati", og mange av de realistiske romanforfatterne, med Charles Dickens i spissen, var opptatt av å engasjere leserens forestillingsevne – følelse, fantasi og sosiale samvittighet. Mens vi gjerne forstår empati som innlevelse, kanskje til og med identifikasjon med en annen, forutsetter ikke tanken om sympati, slik Dickens og andre forfattere på hans tid framstilte den, en sammensmelting mellom meg og den andre. Dickens ba sine lesere om å forestille seg lidelse, og i forlengelse av det å føle med hans personer, men han oppfordret ikke leseren til å identifisere seg med dem.

Det ligger et "som om" i tanken om sympati som krever både tanke og følelse av leseren, og for Dickens, som for andre av de realistiske 1800-tallsforfatterne, er nettopp denne sympatiske forestillingsevnen en integrert del av romanformen. Dickens var opptatt av sosiale reformer og endringer, han engasjerte seg i den virkeligheten han så rundt seg, og én måte å bidra til endringer på var å skildre det i romanform. For hva er det den realistiske romanen gjør? Jo, den oppfordrer leseren til å forestille seg hvordan det er å være en annen, den åpner og viser fram en virkelighet som leserne får tilgang til, og, ideelt sett, kan være med på å endre.

I Bleak House, den romanen av Dickens jeg setter aller høyest, på grunn av menneskeskildringen, kombinasjonen av humor og en ramsalt sosial og politisk kritikk, og ikke minst den språklige rikdommen, er det først og fremst det engelske rettssystemet som får på pukkelen. Men i skyggen av institusjonene lever også en mer uanselig figur som får representere de fattige og utstøtte. Gutten Jo er en av Dickens’ mange hjemløse og foreldreløse barn. Det er vanskelig å komme på noe han i det hele tatt har, annet enn sitt eget fillete og trøstesløse jeg, som stadig blir jaget fra sted til sted. Jo befinner seg i skyggene og bakgatene. Selv filleproletariatets mest deprimerende sted, slummen kalt Tom-All-Alone’s, vil ikke egentlig vite av Jo. Også i lys av romanens hovedfortelling er han en slags bifigur, men han er likevel viktig for å forstå den sosiale uretten som Dickens formidler. Når han så dør, uten å ha opplevd annet enn små glimt av vennlighet, tar fortelleren ordet:

Død, Deres Majestet. Død, mine lorder og herrer. Død, gode pastorer og dårlige pastorer av alle kirkesamfunn. Død, menn og kvinner, født med himmelsk medlidenhet i deres hjerter. Og han dør omkring oss hver eneste dag.

Det Dickens gjør her, er å la fortelleren tre ut av sin egen fortelling og henvende seg direkte til leserne, ja, han refser dem nærmest. Og det han ber leseren om, er å huske at det som fortelles, i en roman, også foregår i virkeligheten, her og nå – hver eneste dag. Innlevelsen må ikke gå på bekostning av den sosiale samvittigheten og troen på at virkeligheten kan forbedres. Det er som om Dickens minner oss på at vel er dette oppdiktet, men det er ikke fiksjon: Og han dør omkring oss hver eneste dag.

"Kunst er det nærmeste vi kommer livet; det er en måte å forsterke erfaringen på og utvide kontakten med våre medmennesker hinsides grensene for vår personlige situasjon", sier George Eliot i et essay. Hun kaller det for en utvidelse av vår sympati, som skal lære oss å føle, og å føle med andre. Både Dickens og Eliot visste at sosiale spørsmål ikke kan reduseres til tall og statistikk. Liv er mer enn vitenskap, og skal vi forstå livet, må vi også få det framstilt i et språk som går lenger enn det rasjonelle. Vi må rett og slett få det i litteraturens framstillinger.

s. 82–85

Kilde

Selboe, T. (2018). Leselyst – om bøker, liv og litteratur. Oslo: Kagge Forlag.

Sist oppdatert 21.10.2021
Skrevet av Tone Selboe

Læringsressurser

Kritisk realisme og naturalisme

Læringssti

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Kildemateriale