Hopp til innhold

Fagartikkel

Tidlig norsk modernisme på 1890-tallet

1870- og 80-åra ble ei storhetstid for norsk litteratur, med realistiske tekster som hadde som mål å kritisere samfunnet. Men litteraturen endra seg i 90-åra. Forfatterne begynte å skrive psykologisk i stedet for om samfunnsproblemer.

LK20
Grublende mann med ryggen til et landskap med ei strand, en båt ute på sjøen og tre skikkelser i bakgrunnen. Et hvitt hus står på ei grønn slette ved stranda. Maleri.

Edvards Munchs "Melankoli" (1892)

Introduksjon til 1890-åra

Hvis du studerer litteraturhistorien, vil du se at nye forfattere ofte ønsker å skape noe annerledes enn sine forgjengere. Derfor er det ofte slik at etter en lengre periode med mye samfunnskritisk litteratur, vil neste periode være prega av følelser og psykologi.

Og hva skulle forfatterne egentlig gjøre etter at en storhet som Henrik Ibsen tok det meste av plassen? Jo, selvfølgelig – kritisere litteraturen hans for åpen scene – med Ibsen selv på første rad – og bli nesten like stor som mesteren selv.

Knut Hamsun

Om Knut Hamsuns modernisme

Det var Hamsun som gjorde dette stuntet. Han inviterte Ibsen på foredrag i Christiania. Ibsen kom, satte seg på første rad og hørte en ung Knut Hamsun si:

Vi har en tredje forfatter i vår litteratur (…) som (…) har diktet samfunnsdiktning sent og tidlig, og som i menneskeskildringene kanskje mer enn noen av de andre har latt seg nøye med den steileste og enkleste karakterpsykologi – jeg mener Henrik Ibsen. Er det noen mann i vår litteratur, som har skapt "karakterer" i all deres steile enkelhet, så er det ham, har noen evnet å holde en skildring så krampaktig fast, at intet såkalt "uvedkommende" fikk flyte inn i en figur, så er det ham. Og dette grunner seg likeså mye på den diktform, som denne forfatter alltid bruker, som på den naturlige steilhet og nyansefattigdom i hans følelsesliv.

Knut Hamsun er altså ikke lite frekk. Han kaller Ibsens karakterer "enkle" og litteraturen hans "fattig på nyanser". For nordmenn flest er Hamsun på denne tida ganske ukjent, men han skal bli nesten like stor som Ibsen selv. Året før han holdt foredrag foran Ibsen, hadde han gitt ut romanen Sult, som ble hans gjennombrudd, og regnes som den første modernistiske romanen.

Sult

I Sult bryter Hamsun med mange av den tradisjonelle romanens sjangerkrav:

  • Romanen har ingen tydelig kronologi (tidsrekkefølge) og ingen handlingsutvikling der leseren loses fram til ei klar avslutning.

  • Den navnløse hovedkarakteren i romanen forlater til slutt Kristiania, men leseren får ikke noe svar på hvordan det går med ham.

  • Hovedkarakteren er en mislykket forfatter som på grunn av sin sterke sult ikke klarer å skille mellom drømmer, fantasier og virkelighet. Dermed blir skillet mellom ytre og indre virkelighet uklart – både for hovedpersonen selv og for leseren.

Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelders lyrikk på 1890-tallet er modernistisk både i innhold og form. Når det gjelder innholdet, formidler han den angstfølelsen som var så typisk for seinere modernister på 1900-tallet. Formen var ofte eksperimentell og ikke-strofisk uten enderim.

Jeg ser

Diktet "Jeg ser" er Obstfelders mest kjente tekst. Grunnstemninga i diktet er dyster, og formen er utradisjonell. Du kan høre diktet på NRK.

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

Edvard Munch

Ei rekke mennesker som er hvite i ansiktet og likner spøkelser, ser mot deg. De har hatter på hodet og er velkledde. De går på Karl Johans gate. I bakgrunnen en enslig mann som går bort og Stortinget. Maleri.

Aften på Karl Johan av Edvard Munch (1892)

Edvard Munch er ikke forfatter, men han er naturlig å ta med når vi skal se på tidlig modernisme i Norge på 1890-tallet. Det sies at Edvard Munch malte slik Sigbjørn Obstfelder skrev, eller omvendt. De to unge mennene var gode venner, og motivet i "Jeg ser" likner Edvard Munchs Aften på Karl Johan.

Sammenlikn tekst og bilde

Sammenlikn "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder med maleriet Aften på Karl Johan av Edvard Munch. Hvilke likheter ser du mellom kunstverk og tekst?

Munch – en ekspresjonist

"Skrik" av Edvard Munch. Maleri.

Skrik av Edvard Munch (1893)

Ekspresjonismen er ei retning innenfor modernismen. Vi plasserer Edvard Munch i denne retninga. Å male ekspresjonistisk betyr å male "uttrykk" (expression). Det vil si at kunstverkets skal reflektere malernes indre følelser. Målet er altså ikke å gjengi virkeligheten eksakt. I stedet blir det brukt ulike virkemidler som skal framheve en følelse.

Skrik er Munchs mest kjente maleri og typisk ekspresjonistisk.

Diskuter Skrik

Diskuter med en medelev: Hvilken følelse mener dere Edvard Munch har malt i Skrik, og hvilke virkemidler har han brukt for å formidle denne følelsen?

Sist oppdatert 28.10.2021
Skrevet av Åsa Abusland, Heidi Mobekk Solbakken og Jorunn Øveland Nyhus

Læringsressurser

Modernismens begynnelse