DU FINNER DEM PÅ bunnen av alle samfunn. De er ikke working class heroes, i alle fall ikke av den gode, gamle sorten. De står ikke på sokkel på Youngstorget, med slegga over skulderen, rake i ryggen og med blikket stivt festet mot en bedre framtid. De har ikke noen framtid, og inngår ikke i planene til verken politikere, økonomer eller andre nasjonale strateger.
De er ikke innvandrere, de har ikke dratt hit fra den andre siden av kloden. De er ikke ofre for rasisme, de blir ikke diskriminert på arbeidsmarkedet på grunn av hudfargen eller etternavnet sitt. De har ikke andre å skylde på enn seg selv – når de er fattige, er det fordi de er dumme, late eller begge deler.
I USA kaller man dem white trash. Eller waste people. Offscourings. Lubbers. Bogtrotters. Rascals. Rubbish. Squatters. Crackers. Clay-eaters. Tackies. Mudsills. Scalawags. Briar hoppers. Hillbillies. Low-downers. White niggers. Degenerates. Rednecks. Trailer trash. Swamp people.
I boka White Trash. The 400-year Untold History of Class in America skriver Nancy Isenberg at noen av disse skjellsordene er flere hundre år gamle. Det var disse menneskene Hillary Clinton snakket om da hun plasserte halvparten av Trump-velgerne i the basket of deplorables – de håpløses kurv. De er rasister, sexister, homofobe, fremmedfiendtlige, islamofobe. De er mennesker det er lov å pisse på, for så å klage over at de lukter vondt.
I Storbritannia har de chavs, unge stønadsmottakere og bråkmakere, ofte kledd i falske merkeklær. Ordet skal ha sin opprinnelse i et gammelt slangord for sigøynere. I boka Chavs: The Demonization of the Working Class forteller Owen Jones om hvordan hans middelklassevenner, som er så sensitive dersom noen bruker et ord som neger eller sier et skeivt ord om homofili, gjerne tillater seg å slenge drit om chavs. De fortjener tross alt ikke bedre.
USA har sin historie med ekstreme økonomiske forskjeller, Storbritannia har gammel adel og folk som har slitt i kullgruvene i hundrevis av år. I Norge har vi velferdsstaten, og noen skal være på bunnen av den også.
Vi har kanskje ikke white trash, og vi har kanskje ikke chavs. Vi har vår egen variant, og dem kaller vi navere.
s.22-23
Kilde
Kristjánsson, M. (2019). Mamma er trygda. Oslo: Kagge forlag.