Også navnet på denne stilperioden ble først brukt nedsettende. Betegnelsen barokk oppstod på 1800-tallet, da stilarter ble diskutert ut fra sin funksjonalitet. Barokk antyder noe forvrengt, smakløst og overdådig. Ordet har sannsynligvis sitt opphav fra det franske baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregelmessig formet perle.
Barokken oppstod i Italia, og spredte seg til det meste av Europa. Særlig fikk stilen fotfeste i Tyskland og det øvrige Sentral-Europa, men spredte seg også til Latin-Amerika.
Barokk estetikk
Den barokke estetikken var basert på kontraster og motsetninger, overdrevenhet og store dimensjoner. Dekoren var formell og kompleks, med ornamenter og store linjer.
Både bygninger, møbler, klær og hår var prangende og kolossale. Derfor var det i stor grad fyrstehoffene som skapte moter, og først og fremst det franske hoffet i Versailles. Byggingen av selve slottet startet i 1660-årene, og byggestilen, parkanlegget, møblene, klærne og frisyrene ble kopiert av adel og velstående borgere over hele Europa. Epoken og stilarten regnes av mange som den jesuittiske motreformasjonens stil.
Billedtepper
I barokkrommet på Kunstindustrimuseet henger det en rekke store billedtepper. Fire av teppene har motiv fra Æneiden. Disse har vært veggdekorasjoner på Vang prestegård i Hedmark. I tillegg har museet ytterligere seks tilsvarende tepper fra samme sted. De er alle vevd i Aubusson i Frankrike 1660–1670, og må ha vært rimelige nok i produksjon til at en prest i utkanten av Europa hadde råd til å skaffe seg dem. ”Æneiden” var et romersk helteepos, skrevet av Virgil i det siste århundret før Kristi fødsel.
Barokkens møbler og interiør
Møblene hadde det samme pompøse preget som barokken for øvrig, med kraftige løveføtter og gedigne utskjæringer med gulldekor. De store skapene med kuleben, snodde søyler, rike utskjæringer og svære gesimser er et godt eksempel på barokkens møbelstil.
Stolene var for representasjon, og skulle stå langs veggene. Baksiden av stolen var det derfor ikke så nøye med utførelsen av. Ryggen er høy, armlenene fint svungne, og mellom de forreste stolbena er det ofte satt inn et rikt ornamentert bindingsbrett. Barokken er kjent for sine klumpete interiører.
I Norge var gyllenlær mest brukt til setetrekk. Det er verdt å merke seg at det også er barokken som la grunnlaget for den norske treskjærerkunsten, som det fortsatt tilbys utdanning i ved håndverksskolen i treskjæring på Hjerleid i Dovre. Opplæringa er praktisk, med grunnleggende ferdigheter i tegning, treskjæring, materiallære, sliping, verktøystell og kunsthistorie på planen.
Europeerne klarte ikke umiddelbart å kopiere det kinesiske porselenet. Nærmest kom fajansen fra Delft i Nederland. Denne keramikken med tinnglasur oppstod i Italia i det 15. århundre, og kalles der majolica. Delfts blauw (Delfts blå) hadde sin blomstringsperiode fra ca. 1650 til 1750. Dekorfargen koboltblått ble tatt i bruk i denne perioden, og mye av dette fargestoffet ble importert fra Blaafarveværket i Buskerud.
Klær- og hårmote
På malerier fra barokken blir menneskene ofte framstilt som litt storslåtte. Mennene har gjerne svære parykker, kniplingskrager og store støvler. De bærer også gjerne en kårde. Mennene kunne ha knebukser med ulike rysjer og dekorasjoner, silkestrømper med strømpebånd, halstørklær og store hatter med svaiende fjær.
Kvinnemoten fulgte i herrenes stil når det gjaldt farger og materialvalg. Kvinnene hadde vide silkekjoler med store slep, gjerne med et utall underskjørt under, og silke, kniplinger og oppslissede ermer var vanlig. De bar gjerne perler rundt halsen og i håret. Både menn og kvinner gikk med fottøy med høye hæler.
Frisyre og sminke under barokken er et kapittel for seg. I begynnelsen skulle håret være fyldig, med overdådige krøllarrangementer på sidene og en knute i nakken. Etter hvert utviklet imidlertid frisyrene seg til å bli høyere og høyere.
Frisørene, som var menn, ble kalt hårkunstnere. Det var vanlig å bruke parykker. Disse var festet på stålspiler og deretter frisert med hjelp av smør og sukker. Dette var imidlertid noe både mus og rotter likte godt, og et rottebitt kunne derfor bli en uheldig konsekvens av å bære en parykk. En kreativ sølvsmed kom på idéen med å lage et bur som parykken kunne oppbevares i om natta, for å holde smågnagere borte.
Fra rundt 1700 ble pudderfrisyren moderne. Parykkene skulle være hvite, og frisyrene ble derfor kraftig pudret. Sminken ble laget av egg, vann, arsenikk og bly. Dette ble lagt på huden i et tykt lag for å skjule arr, rynker og andre skjønnhetsfeil. Sminken på 1700-tallet var svært skadelig. Tungmetallene i sminken førte til en rekke bivirkninger som tap av hår og tenner, svimmelhet, pustevansker og hodepine.
Fra slutten av 1600-tallet ble kunstige skjønnhetsflekker populært. De kunne ha forskjellig form og plassering. En skjønnhetsflekk ved øyet indikerte en sensuell person. En skjønnhetsflekk på kinnet en galant person. Taft, rødt spansk lær og gummiert papir ble brukt som materiale for skjønnhetsflekkene.
En for oss litt spesiell mote var å erstatte egne øyebryn med pels fra mus. Brynene skapte en sterk kontrast til det hvite håret og den perlemorsaktige huden.
Barokken i Norge
Norge var på 1600-tallet et fattig land under dansk styre, i utkanten av Europa. Likevel kan vi se antydninger av den nye stilen også her. I kirkeinventaret legger vi merke til en overgang fra et enkelt snekkerpreg til mer treskurd. Bergen var den toneangivende byen, men også i Oslo begynte kunsthåndverkerne å hevde seg.
Det er bevart inventar fra overklassehjem, utført i barokkens stil av treskjæreren Anders Smith, som arbeidet i Stavanger etter 1850. Magnus Berg, som hadde arbeidet sitt i København mot slutten av århundret, hører til epokens viktigste elfenbensskjærere, selv i internasjonal målestokk.
I vår stilhistorie spenner barokken over en tidsperiode på over hundre år, og det er klart at det i et så langt tidsspenn skjedde endringer i stilen. Barokken står fram som en svært maskulin stil i stilhistorien. Den er viril, brusende og kjekk. Den skulle bli etterfulgt av sitt feminine motstykke, rokokkoen. Barokkens storslagenhet skulle i stilhistorien erstattes med en stil preget av yndighet og sjarm.
