Skinnvotter holder godt på varmen i kulda. I lulesamiske områder kalles votter sydd i pels for gistá. Tradisjonelt ble gistá sydd av reinens leggskinn. Forma på leggskinnene er det som har gitt forma på vottene.
Disse pelsvottene er laget av brunt leggskinn fra rein. (Buljo, 2000)
Gistá er den lulesamiske benevnelsen på votter sydd i pels. På nordsamisk sier man gisttat. Gistá har tradisjonelt blitt sydd av reinens leggskinn. Til et par gistá trenger man vanligvis en omgang leggskinn, det vil si alle leggskinnene fra en rein.
Ráhpuga er den lulesamiske benevnelsen på votter sydd i garvet skinn. På nordsamisk sier man rahpohat.
Her ser du et par lulesamiske skinnvotter.
I de tradisjonelle skinnvottene er det vanlig å ha mellomlegg mellom sømmene, og både skinn- og pelsvotter har dekor i tekstil.
Inne i begge vottetypene har det vært vanlig å bruke ullvotter og også sennegress for å holde på varmen. Sennegresset ble slått på sensommeren, og ble oppbevart i sekker gjennom vinteren. Etter at gresset er tørket og banket, isolerer det og holder hendene tørre og varme.
Det har vært vanlig å fôre votten i skaftet rundt håndleddet, men bortsett fra det har det ikke vært vanlig med fôr.
Tradisjonshåndverk som inspirasjon
I dette eksempelet er det brukt et vevd ullstoff som er lett tovet. Du kan også bruke andre materialer.
Du kan la deg inspirere av mønster og sømteknikker og lage samiskinspirerte votter i tekstil. Men husk å være bevisst på inspirasjon og kopiering når du tar utgangspunkt i et tradisjonshåndverk. Se artikkelen om kulturell appropriasjon og hva det innebærer innenfor duodji.
