1. Åpne Hyper-V Manager
Gå til Server Manager, bruk "Tools"-menyen oppe til høyre, og velg Hyper-V Manager.
Du kommer nå inn i Hyper-V Manager, som er et verktøy som styrer de fleste aspektene av Hyper-V.
Hovedvinduet er delt i tre kolonner. I venstre kolonne ser vi først ei liste over tilknyttede servere. I et testoppsett er det sannsynligvis bare én maskin som vises her. I midten er det ei liste over virtuelle maskiner på den valgte serveren. Til høyre er det ei liste over handlinger (actions) som kan utføres.
2. Juster virtuell svitsj
Under installasjonen av Hyper-V ble det opprettet en virtuell svitsj, og denne ble koblet til det fysiske nettverkskortet på serveren. Før vi oppretter virtuelle maskiner, er det lurt å se over innstillingene som ble satt.
I "Actions"-menyen til høyre i Hyper-V Manager velger du Virtual Switch Manager. Når det nye vinduet åpnes, vil det starte en veileder for å opprette en ny virtuell svitsj. Det skal vi ikke gjøre helt ennå.
I venstre kolonne ser vi eksisterende virtuelle svitsjer.
Den virtuelle svitsjen som blir opprettet når du installerer Hyper-V, vil få navn etter maskinens fysiske nettverkskort. I eksempelet over er dette "Intel(R) Ethernet Connection I219-…".
Velg den virtuelle svitsjen som allerede er opprettet hos deg. Du skal nå få opp en oversikt som likner den på bildet under.
En anbefalt justering er å forenkle navnet til det virtuelle nettverket, for eksempel til "Virtuell svitsj" eller "Virtual Switch". (Hvis du skal ha flere virtuelle svitsjer, bør navnene forklare hva nettverket skal brukes til.)
Du kan også se i konfigurasjonen hvilket fysisk nettverkskort som er tilkoblet, typen virtuelt nettverk og VLAN-innstillinger. Standardinnstillingene er sannsynligvis korrekte. Trykk på "OK" for å lagre endringene.
3. Kjør veileder for opprettelse av ny virtuell maskin
Oppe til høyre i Hyper-V Manager velger du "New". I undermenyen som vises, velger du "Virtual Machine …".
Nå vil du få opp en veileder for å opprette en ny virtuell datamaskin. På den første siden får du litt generisk informasjon. Når du har lest den, trykker du på "Next" for å gå videre.
Velg navn og plassering for den virtuelle maskinen
På neste side av veilederen, som heter "Specify Name and Location", må du sette et navn på den virtuelle maskinen. Bruk et beskrivende navn, for eksempel "UniFi Kontroller", "Webserver" eller "Wordpress Server".
Du kan også justere hvor konfigurasjonsfilene til den virtuelle maskinen skal plasseres på vertsmaskinen. Hvis du satte opp dette da du installerte Hyper-V, kan du bare trykke på "Next" og gå videre.
Velg virtualiseringsgenerasjon
I enkel virtualisering vet ikke gjesteoperativsystemet (det som er installert på den virtuelle maskinen) at det kjører på virtuell maskinvare. Om vi etablerer toveiskommunikasjon mellom gjesteoperativsystemet og hypervisoren, kan den virtuelle maskinen få bedre tilgang til maskinvaren, og maskinressursene kan brukes mer effektivt. Vi kan opprette kontakt mellom gjesteoperativsystemet og hypervisoren med en ekstra driver eller spesialprogramvare, eller det kan være direkte støttet i gjesteoperativsystemet.
Microsoft har definert to virtualiseringsgenerasjoner.
I et testoppsett er "Generation 1" praktisk å bruke fordi det fungerer med de aller fleste operativsystemer. (Obs: Hvis du skal sette opp en virtuell maskin som skal kjøre Windows 11, må du velge generasjon 2.)
I driftsmiljøer bør man bruke "Generation 2" der det er mulig (der gjesteoperativsystemet støtter det). Med "Generation 2" blir maskinressursene utnyttet best mulig, og den virtuelle maskinen kan kjøre mest mulig effektivt.
Microsofts virtualiseringsgenerasjoner
"Generation 1" krever ikke toveiskontakt mellom gjesteoperativsystemet og hypervisoren, men støtter noe slik kommunikasjon hvis riktige drivere er lagt inn i gjesteoperativsystemet. "Generation 1" vil fungere for de aller fleste gjesteoperativsystemer, både 32 og 64 bit, og slike som ikke har UEFI-støtte (men forventer BIOS).
"Generation 2" er forbeholdt gjesteoperativsystemer som har innebygd støtte for toveiskommunikasjon med hypervisoren. Alle disse bruker UEFI og er 64-bit-baserte operativsystemer. Dette gjelder nyere Windows Server-versjoner og noen nyere Linux-distribusjoner. Ei liste over operativsystemer som støtter "Generation 2", finner du på nettet.
Velg generasjon, i de fleste testoppsett vil dette være "Generation 1", og trykk på "Next".
Bestem mengden arbeidsminne til den virtuelle maskinen
På neste side skal du bestemme hvor mye av vertsmaskinens arbeidsminne (RAM) som skal gjøres tilgjengelig for den virtuelle maskinen.
Her må du avveie mellom vertsmaskinens kapasitet og hvor mye minne som trengs til gjesteoperativsystemet og programvaren som skal kjøre.
Eksempler på minimumsmengde arbeidsminne for forskjellige OS og bruk
Ubuntu-server (uten grafisk brukergrensesnitt) og webserver for WordPress: 1024 MB
- Ubuntu-server (uten grafisk brukergrensesnitt) med UniFi/Omada-kontrollerprogramvare: 2048 MB
Ubuntu Desktop (med grafisk brukergrensesnitt) og webserver for WordPress: 2048 MB
Windows 10/11 uten annen programvare: 2048 MB
Windows 10/11 med LAMP-server for WordPress: 4096 MB
Windows-server (Core, uten grafisk brukergrensesnitt): 1024 MB
Windows-server (Desktop Experience, med grafisk brukergrensesnitt): 2048 MB
Om "Dynamic Memory"
Om du krysser av for "Use Dynamic Memory for this virtual machine", aktiveres "Dynamic Memory". Dette er en funksjon som også går under navnet "memory ballooning", og som lar hypervisoren omdisponere ubrukt arbeidsminne fra den virtuelle maskinen til andre formål.
Den virtuelle maskinen ser ikke reduksjonen av minne og får minnet tilbake ved behov.
"Dynamic Memory" er spesielt nyttig for servere som skal kjøre flere virtuelle maskiner og flere tjenester.
Skriv inn mengden arbeidsminne den virtuelle maskinen skal få. Aktiver "Use Dynamic Memory …" og trykk på "Next".
Legg merke til at veilederen forventer en verdi oppgitt i MB.
Hvis den virtuelle maskinen for eksempel trenger 4 GB RAM, må du skrive inn 4096 MB.
Konfigurer nettverk
På neste side kan du koble en virtuell svitsj til den virtuelle maskinen. Vi anbefaler at du gjør dette og trykker på "Next".
Konfigurer virtuell harddisk
Den virtuelle maskinen vil trenge en virtuell harddisk. Forslaget til navn på den virtuelle harddisken er basert på navnet på den virtuelle maskinen og er ofte helt greit.
Vurder om den foreslåtte plasseringen ser grei ut.
Når du bestemmer hvor mye plass du skal sette av til den virtuelle harddisken, må du se på hvor mye ledig plass det er på den fysiske harddisken, og hvor mye den virtuelle maskinen har behov for.
Eksempler på vanlige mengder lagringsplass for forskjellige operativsystemer og tjenester
Ubuntu-server med UniFi/Omada-kontroller: 15 GB
Ubuntu-server med webserver og Wordpress: 20 GB
Windows 10/11: 40 GB
Windows-server: 40 GB
I noen tilfeller kan det være aktuelt å bruke en eksisterende virtuell harddisk eller å utsette å opprette en virtuell harddisk til senere. Med mindre du vet at du har behov for en virtuell harddisk, kan du trykke på "Next" og gå videre.
Velg eventuelt installasjonsmedium
På neste side kan du velge installasjonsmediet (ISO-fila) som skal brukes til å installere gjesteoperativsystemet.
Dette kan du hoppe over i første omgang. Marker feltet "Install an operating system later" og trykk på "Next" for å gå videre.
Sjekk konfigurasjon og start opprettelsen
På siste side av veilederen får du en kort oppsummering av konfigurasjonen. Gå gjennom denne og trykk på "Finish" for å opprette den virtuelle maskinen. Opprettelsen tar vanligvis noen få sekunder, og du blir da sendt tilbake til Hyper-V Manager.
4. Finjuster den virtuelle maskinen
I midtkolonnen på hovedsiden i Hyper-V Manager skal du nå få opp den virtuelle maskinen du nettopp har satt opp. Høyreklikk på den med musepekeren og velg "Settings".
Gi den virtuelle maskinen tilgang til flere prosessorkjerner
Gå til "Processor" og gi den virtuelle maskinen tilgang til mer enn én prosessorkjerne i feltet "Number of virtual processors", for eksempel to eller fire.
Obs: Hvis den virtuelle maskinen er skrudd på, er det noen felter som ikke kan justeres. Skru eventuelt av den virtuelle maskinen i Hyper-V Manager ved å bruke knappen "Shut Down ..." fra høyre sidemeny.
Aktiver automatisk oppstart
Nede til høyre i "Settings"-menyen trykker du på "Automatic Start Action". Som standard vil den virtuelle datamaskinen starte opp automatisk hvis den var slått på da vertsmaskinen ble skrudd av. I et testoppsett anbefales det å velge "Always start this virtual machine automatically" slik at den virtuelle maskinen alltid starter opp når vertsmaskinen starter opp.
Legg merke til at du også kan legge inn forsinkelse på oppstarten. Dette er veldig praktisk hvis den virtuelle serveren er avhengig av andre virtuelle servere/servertjenester for å fungere. Da kan du legge inn en forsinkelse slik at de får tid til å starte opp før den virtuelle maskinen starter opp.
Det kan også være nyttig å sjekke "Automatic Stop Action" for å se hvordan den virtuelle datamaskinen vil reagere når vertsmaskinen får beskjed om å skru seg av.
Når du er ferdig med justeringene, trykker du på "OK" for å lagre og gå tilbake til hovedsiden i Hyper-V Manager.
5. Gjør klart installasjonsmediet
Før den virtuelle maskinen starter opp, må et installasjonsmedium gjøres klart (som oftest ei ISO-fil). Last ned ISO-fila for operativsystemet du skal bruke på den virtuelle maskinen. Legg den gjerne i ei egen mappe slik at filene er lette å finne igjen senere.
6. Monter ISO-fila og start den virtuelle maskinen
I Hyper-V Manager dobbeltklikker du med musepekeren over den virtuelle maskinen i den midtre kolonnen. Nå åpnes et nytt vindu hvor du kan fjernstyre den virtuelle maskinen.
Trykk på "Media" øverst og deretter "DVD Drive". Velg "Insert Disk …".
Velg ISO-fila med operativsystemet du ønsker å installere.
Når du har valgt ISO-fil, trykker du på "Start" i midten nede i det svarte området. Dette starter den virtuelle maskinen, og installasjonen av operativsystem på den virtuelle maskinen kan starte.
Relatert innhold
Nettside hos docs.microsoft.com