1930–1940: Gullalder og politisk film

Norske kinodrivende kommuner innså etter hvert sitt hovedansvar for norsk film. Allerede i stumfilmtiden tok de ansvar for norsk filmproduksjon og produserte flere filmer gjennom sitt distribusjonsselskap Kommunernes Filmscentral A/S. I 1932 grunnla de studioselskapet Norsk Film A/S.

Tancred Ibsen hadde erfaring fra Hollywood og fra svenske studioselskaper og ble etter hvert norsk films store navn. Han regisserte Norges første lydfilm, Den store barnedåpen som kom i 1931. Den ble etterfulgt av de populære filmene Fant (1937), Gjest Baardsen (1939) og Tørres Snørtevold (1940), alle med legendariske og populære Alfred Maurstad i hovedrollene. Disse filmene utgjør fundamentet for det som senere skulle kalles Gullalderen i norsk film. Filmene hadde røtter i norsk fortelletradisjon og historier og traff publikum hjemme.

1930-tallet var også partipolitikkens tid i filmhistorien. Både Høyre og Arbeiderpartiet produserte valgfilmer. Olav Dalgard laget flere såkalte arbeiderfilmer: Korte dramatiske filmer med amatørskuespillere ble hyppig brukt i politisk arbeid. Den sosialt indignerte filmen var et særtrekk på 1930-tallet, både i Europa og i USA. Dette var en slags forløper for italiensk neorealisme på 1950-tallet og britisk og skandinavisk sosialrealisme på 1970-tallet. I Norge produserte og regisserte Leif Sinding De værgeløse (1939) som var en film i denne sjangeren, basert på Gabriel Scotts roman.