Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Staten, skogen og metallene
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Staten ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Månedslønner ved Kongsberg sølvverk 1770
Månedslønner ved Kongsberg sølvverk 1770
Guttene begynte å arbeide for verket alt i 5–7-årsalderen. De begynte som vaskegutter. Arbeidet skjedde over jorda, men selv om de arbeidet i dagslys, var det vått, og arbeidsdagene var lange. De fikk to riksdaler i måneden. Det var mellom 30 og 50 prosent av det voksne menn fikk. For familiene til guttene må likevel lønnen ha vært et viktig bidrag. Fra de var om lag 18 år gamle, fikk de arbeid i gruvene. Med mer fagutdanning fikk de også høyere lønn. (Kilde: Bjørn Ivar Berg: Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum, Oslo 2005)
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.