Viktige demografiske endringer i norsk historie

Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.

Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.

Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.

Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.

Steinalder

Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.

Vikingtid og høymiddelalder

I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.

Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.

Svartedauden

Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.

1600- og 1700-tallet

Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.

Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.

Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).

De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.

Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.

Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.

Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi

Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/

Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html

Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden

Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html