Handelsforholdene på 1700-tallet
Noe av det var laget i Europa, annet kom fra Asia, Karibia eller Amerika. I bytte gikk det fiskevarer, tømmer, jern og skinnvarer ut av landet. Slik endte norsk fisk på spanske bord, norsk tømmer som britiske gulv og norsk jern som spiker på skip som reiste til den andre siden av kloden.
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.