Den første rikssamling
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.