Vår norske røye kalles ishavsrøye eller arktisk røye. For tusenvis av år siden tilpasset ishavsrøya seg de røffe, kalde og utfordrende omgivelsene som preget det arktiske Norge. Fisken hadde utviklet et vandringsmønster hvor den vekslet mellom ferskvann på land og det salte vannet i havet.
Ishavsrøya er foruten å være Norges eldste ferskvannsfisk også den som lever lengst mot nord. Det finnes to typer røye: den anadrome som vandrer til sjøen, og den stasjonære som lever hele livet i ferskvann.
Isfiske etter røye med pilk og maggot er fin vintersport.
Røya har avlang kropp og et lite hode og opptrer i mange drakter avhengig av blant annet oppvekstområde. I havet er fisken sølvblank med mørk rygg, men under gyting blir buken blodrød. Stasjonær røye er ofte mørkere på ryggen og sidene enn sjørøye. Fiskekjøttet varierer fra rød til blek rød farge.
I dag blir ishavsrøye oppdrettet på små anlegg flere steder i Norge der det er god tilgang til reint, kaldt ferskvann. Framveksten av en slik liten og kvalitetsbevisst oppdrettsnæring har sikret jevn tilgang til ishavsrøye for butikker med velutviklede ferskvaredisker.
Anvendelse
Ishavsrøye selges fersk og frossen, hel eller som fileter. Den er gravet, speket, røykt eller raket. Ishavsrøye kan grilles, stekes eller kokes og egner seg godt til sushi og sashimi.
Av røye lages gjerne rakfisk.
Næringsinnhold
Fettinnholdet er lavere enn hos andre laksefisker, og nesten 80 prosent av fettet er sunne en- og flerumetta fettsyrer. Fisken er også rik på vitaminene A, D og B12.
Se Matvaretabellen fra Mattilsynet for nærmere opplysninger om næringsinnholdet.
Huskelappen
Sesong
Oppdrettet røye hele året.
Utbredelse
Nordlig sirkumpolar, det vil si at den lever i hele polområdet.
Størrelse
Avhengig av livsmønster og miljø: Sjøgående røye i Norge blir opptil 5 kg, vanligvis 1–2 kg.
Med andre ord
Latin: Salvelinus alpinus
Engelsk: Norwegian arctic charr
Fransk: Omble chevalier
Tysk: Saibling
