Durkheim: arbeidsdeling og solidaritet

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Verapatricia_28

I takt med økende spesialisering og etter hvert som samfunnet går gjennom nye utviklingstrinn, får vi flere forskjellige typer sosiale grupper. For å holde samfunn sammen trengs det solidaritet, eller sosialt samhold. Dette betyr at mennesker føler fellesskap ved at de deler felles verdier og andre sosiale bånd. Det er avgjørende for at samfunnet ikke skal gå i oppløsning.

Emile Durkheim (1858–1917) så på samfunnet som en organisme som er satt sammen av flere ulike deler, hver med sin egen funksjon. Når alle delene i samfunnet fungerer, er samfunnet i en normal situasjon. Uro og konflikt er derimot tegn på noe unormalt, at samfunnet er "sykt".

Ifølge Durkheim finnes det to typer solidaritet: mekanisk og organisk. Begrepet mekanisk solidaritet stammer fra naturvitenskapen. Durkheim refererte til at i tradisjonelle samfunn er menneskene bundet sammen av interne krefter, på samme måte som molekylforbindelser. Begrepet organisk solidaritet er inspirert av biologien. Durkheim mente at samfunnet er en "kropp" der hvert organ er nødvendig for at samfunnet skal fungere.

Durkheim hevdet at nøkkelen til sosialt samhold var mekanisk solidaritet. Med det mente han at mennesker utvikler en felles bevissthet når de utfører oppgaver av samme type. I et jordbrukssamfunn, der alle må gjøre sin del av for eksempel innhøstingen, vil alle forstå hvordan de andre føler det. Menneskene har en felles bevissthet og en felles skjebne. I slike samfunn vil det være lite rom for å akseptere avvik, og man føler seg som en del av et fellesskap. Det vil i tillegg være en nødvendig forutsetning for at oppgavene i samfunnet skal bli utført.

Tradisjonelle samfunn, der storfamilien danner rammen for folk sine liv, kjennetegnes av mekanisk solidaritet. Slike samfunn er preget av liten grad av arbeidsdeling og nært fellesskap mellom samfunnsmedlemmene, og alle bidrar til familiens husholdning.

Etter hvert som samfunnet vokser i størrelse og produksjonen blir mer spesialisert, skjer en endring. I stedet for at alle gjør omtrent de samme jobbene, arbeider samfunnsmedlemmene med forskjellige oppgaver. Noen er frisører, bilmekanikere og bønder, andre er jurister og renholdere. Hver enkelt aktivitet er med på å skape velferd for oss alle.

I slike samfunn vil det være langt større aksept for avvik enn samfunn som er preget av mekanisk solidaritet. Ifølge Durkheim fører denne spesialiseringen av arbeid til at vi blir avhengige av hverandre. Denne nye formen for solidaritet, som er knyttet til avhengighet, kalte Durkheim altså organisk solidaritet. Til forskjell fra tradisjonelle samfunn, er det ikke relasjonen i storfamilien som skaper solidaritet, men relasjonene mellom de ulike yrkesgruppene i samfunnet.

Durkheims perspektiv – at samfunnet er en organisme der hver enkelt del fyller ulike funksjoner for at samfunnet skal bestå – forutsetter at samfunnet fungerer som en harmonisk helhet ved hjelp av solidaritet. Dette poenget ble Durkheims teori også kritisert for. Gjensidig avhengighet skaper ikke nødvendigvis solidaritet, men heller klasseskiller og klassekonflikt, som Marx påpekte.

Dessuten kan vi stille spørsmål om det i det hele tatt er mulig å se på et samfunn som en organisme, der hver del har sin gitte funksjon, ettersom samfunn kontinuerlig endres.

• Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.

• Grint, K. & Nixon, D. (2015). The Sociology of Work (4. utg.). Polity Press.

• Tjora, A. & Skatvik, F. (2018, 24. mai). Solidaritet. I Store norske leksikon. https://snl.no/solidaritet