Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Karbohydrater gir energi

Karbohydrater er en hovedgruppe næringsstoffer som gir mye energi. Det er mye karbohydrater i matvarer fra planteriket. Alle karbohydratene er opprinnelig dannet fra druesukker, som igjen er dannet i plantene gjennom fotosyntesen.

FooterHeaderIconFooter iconLK20

Karbohydrater

Karbohydratene er vår viktigste kilde til energi. Vi får karbohydrater fra plantekost som pasta, poteter, sukker og brød.

Vi deler karbohydratene inn i tre grupper:

  1. monosakkarider
  2. disakkarider
  3. polysakkarider
Flytdiagram over karbohydrater – monosakkarider (druer), disakkarider (sukker) og polysakkarider (brød). Grafikk.

Inndeling av karbohydrater etter oppbygning.

Monosakkarider – de enkleste karbohydratene

Glukose (druesukker)

Plantene lager glukose av vann og karbondioksid i fotosyntesen med energi fra sola. Plantene omdanner siden glukosen til andre byggestoffer. Glukose finnes i honning, søte bær og frukter.

Fruktose (fruktsukker)

Et annet vanlig monosakkarid, fruktose, danner en femring. Fruktose gjør at honning, frukt og bær smaker søtt.

Galaktose

Galaktose er et monosakkarid som inngår som en del av laktose (melkesukker), og som derfor finnes i produkter lagd av melk. Galaktose danner også en seksring.

Disakkarider – to monosakkarider bundet sammen

Sukrose (vanlig sukker)

Sukrose framstilles fra sukkerroer eller sukkerrør. Det raffinerte sukkeret vi kjøper, er renset gjennom forskjellige prosesser. Sukrose er sammensatt av glukose og fruktose.

Laktose (melkesukker)

Laktose finner vi i melk og melkeprodukter. Laktose er sammensatt av monosakkaridene glukose og galaktose. Enzymet laktase gjør at laktose spaltes i tynntarmen.

Alle mennesker har laktase når de er spedbarn. De som har forfedre fra Nord-Europa, fortsetter ha laktase også i voksen alder. De fleste andre mister dette enzymet helt eller delvis i tre–fireårsalderen, når vi vanligvis ikke lenger trenger å drikke morsmelk.

Maltose (maltsukker)

Maltose dannes i spirende korn (når stivelsen blir brutt ned). Det brukes i ølbrygging og finnes derfor i øl og maltekstrakt. Maltose er sammensatt av to glukosemolekyler.

Polysakkarider – kjeder med monosakkarider

Bilder og strukturer av ulike polysakkarider. Illustrasjon.

Stivelse, glykogen og cellulose er eksempler på polysakkarider. Alle er lange kjeder av monosakkaridet glukose (poly betyr «flere»), men de er bundet sammen på forskjellige måter. Dette gir molekylene forskjellig form, noe som har mye å si for hvilke egenskaper og funksjoner de har.

Stivelse – plantenes karbohydratlager

Poteter av sorten ottar. Foto.

Stivelse er først og fremst plantenes viktigste og består av 100–1000 glukosemolekyler. De finnes i store mengder i røtter, knoller og frø. Korn og kornprodukter, poteter og grønnsaker er våre viktigste kilder til stivelse. Stivelse er nesten uløselig i kaldt vann. I varmt vann sveller stivelseskornene og suger til seg store mengder væske. Det gjør dem lettere å fordøye og lar vannløsningen tykne.

MIkroskopbilde av jodfargede stivelseskorn. Foto.

I spyttet i munnen og i bukspytt finnes enzymet amylase. Det spalter stivelsen til disakkaridet maltose. Vi kan påvise stivelse ved at den blir blåfarget av jodoppløsning.

Glykogen – dyrenes karbohydratlager

Glykogen er et polysakkarid som bare finnes i animalsk vev, i lever og muskler. Molekylet ligner på stivelse, men er sterkere forgrenet og inneholder flere glukoseenheter (33 000–60 000).

Glykogen er dyrenes svar på plantenes stivelse. Karbohydrater dyrene ikke forbrenner med en gang, lagres som glykogen. Kroppen henter næring fra disse lagrene når det går en stund mellom måltidene.

Cellulose – ugrenede kjeder av glukose

Cellulosemolekylene er lange, ugrenede kjeder av glukose. Bunter av molekyler bindes sammen til cellulosefibre med hydrogenbindinger. Cellulosefibrene er stive og utgjør den viktigste delen av celleveggen i plantecellene.

Flytskjema over ulike karbohydrat forbundet med piler. Grafikk.


Cellulosen skiller seg fra de andre polysakkaridene ved at menneskenes fordøyelseskanal ikke kan bryte bindingene mellom glukosemolekylene og utnytte energien. Cellulosefibrene passerer derfor ufordøyd gjennom tarmen. Vi bør likevel spise kost som inneholder en del cellulosefibre, fordi fibrene stimulerer og renser tarmene. Det forebygger en del sykdommer. Cellulosefibre kalles derfor kostfibre.

Kyr som spiser grovfor. Foto.

I tarmene til dyr som spiser gress, lever det mikroorganismer som kan spalte cellulosen til monosakkarider. Dyret kan så ta disse monosakkaridene opp i blodet.



Sist oppdatert 20.04.2020
Skrevet av Bjørg E. B. Aurebekk og Thomas Bedin

Læringsressurser

Næringsstoffer får kroppen til å fungere

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter