Medieetikk når katastrofen rammer

En katastrofe er en stor omveltning, ulykke eller ødeleggelse som medfører mange drepte eller store skader på mennesker, bygninger, infrastruktur, dyr og planteliv. Eksempler på katastrofer er terrorhandlinger, jordskjelv, pandemier eller store og ukontrollerte utslipp av miljøgifter.

Når katastrofen inntreffer, er informasjonsbehovet i befolkningen nesten umettelig. Det å vite gir en form for trygghet i en situasjon preget av kaos, og motvirker farlig ryktespredning.

Selv om de fleste katastrofer er brå og uventede, er noen langvarige og forutsigbare. Det gjelder for eksempel den globale klimakrisen og sultkatastrofer som oppstår som et resultat av krig og fattigdom.

Slike katastrofer har ikke samme nyhetsverdi som uventede hendelser. Men mediene har likevel et etisk ansvar for å varsle om det som er i ferd med å skje, og hvilke konsekvenser det kan få.

Katastrofejournalistikk er journalistikk som informerer befolkningen på en saklig og korrekt måte om hva som har hendt. I katastrofesituasjoner har pressen rett til å få løpende informasjon fra politi og hjelpemannskap.

Journalisten er dessuten våre øyne og ører på åstedet for katastrofen. Ofte er det sanseinntrykkene som journalisten formidler, som gjør at vi fullt ut tar inn over oss omfanget av tragedien.

Men katastrofejournalistikk handler også om å presentere et bredere bilde, som kan gjøre det mulig for oss å forstå hva som hender, og vite hvordan vi skal eller bør forholde oss.

NRKs utenrikskorrespondent Arnt Stefansen rapporterer fra hovedgata i en jordskjelvrammet by i Chile. Her omkom mange av byens 300 dødsofre. Vi ser sammenraste bygninger og nærbilder av forlatte gjenstander som en damesko og en trehjulssykkel. Ei gruppe mennesker har samlet seg foran et apotekutsalg der bevæpnet politi deler ut det som måtte finnes av hjelpemidler. Et intervjuobjekt forteller at han har mistet sju familiemedlemmer, og at de gjenlevende ikke har mat eller noe sted å sove. Han hevder at soldatene bare er opptatt av å hindre plyndring.

Hvorfor tror du filmfotografen har tatt nærbilder av en sko og en trehjulssykkel i NRKs nyhetsreportasje fra jordskjelvet i Chile i 2010?

For dem som ikke er direkte rammet, kan katastrofer oppleves som spennende hendelser som pirrer nysgjerrigheten. Pressedekningen kan derfor lett utvikle seg til å bli sensasjonsjournalistikk. Det finnes mange eksempler på at mediene konkurrerer om å presentere grufulle og underholdende detaljer om hendelser, ofre og gjerningspersoner.

De journalistiske fortellingene kan også handle om hvordan hendelsen har preget livet til enkeltindivider, eller om heltemodig innsats. Noen forskere hevder at dramaturgien i denne formen for journalistikk nærmer seg dramaturgien vi kjenner fra fiksjonsfortellinger.

Katastrofer oppstår gjerne brått og uventet. Da må nyhetsredaksjonene slippe alt de har i hendene. Det er viktig å være raskt ute, både av hensyn til publikum og av hensyn til konkurransen mediene imellom. I slike pressede situasjoner er det lett å glemme å ta presseetiske hensyn.

Et vanlig grep i journalistikken er å la hendelsen «få et ansikt». Vi identifiserer oss mer med enkeltmenneskers skjebne og blir mer berørt av det enn av fortellinger om hvordan naturområder, bygninger eller stater er rammet. Men det er også i journalistens møte med øyenvitner og ofre at de fleste presseetiske overtrampene skjer. Det er et presseetisk dilemma at jakten på den gode historien fort overskygger hensynet til ofrene.

Vurder presseetiske sider ved denne NRK-reportasjen fra flommen i Pakistan i 2010:

Medieetiske hensyn

Dette er noe av det journalister må ta hensyn til når de dekker katastrofer:

• Ikke identifiser omkomne eller savnede personer før de nærmeste pårørende har fått beskjed

• Skjerm mennesker som er i sjokk og psykisk ubalanse, også når de selv ønsker å være i nyhetsbildet

• Baser fortellinger på informasjon fra politi og andre pålitelige kilder, og sørg for at du ikke videreformidler løse rykter

• Spekuler ikke på årsaker til det som har skjedd, eller på hvem som kan stå bak

• Følg heller opp hendelsene etterpå i form av kritisk journalistikk som kan avsløre årsakssammenhenger og mulige kritikkverdige forhold

• Skjerm seere og lesere for de mest grusomme detaljene

• Unngå å vise for nærgående bilder av mennesker i sorg

• Bidra istedenfor til sorgarbeidet med respektfulle skildringer av hvordan befolkningen offentlig viser sorg og omtanke for ofrene

Pressebilder av barn som er ofre for hungersnød, er et eksempel på hva som menes med "lidelsens estetikk". Slike bilder appellerer sterkt til følelsene våre. Av og til brukes barna først og fremst som et middel i nyhetsdramaturgien. Bildet publiseres da ikke av hensyn til det enkelte barnet, men som en illustrasjon på omfanget av katastrofen.

Journalistens hensikt kan selvfølgelig også være å skape empati med ofrene. Mange journalister er sterkt berørt av lidelsen de er vitne til. Men fortellingen deres risikerer å drukne i mengden av lignende lidelseshistorier. Når vi har sett 100 bilder av jordskjelvofre, kan vi reagere med kynisme og likegyldighet når vi ser bilde nummer 101.

Resepsjonsforskning handler om hvordan vi som mottakere blir påvirket av form og innhold i mediefortellinger, og hvordan vi selv spinner videre på historiene.

Mennesker som har vært ofre for katastrofer, kan bli retraumatisert når de utsettes for sanseinntrykk som minner dem om hendelsen. Universitetet i Bergen og Senter for krisepsykologi har studert virkningen av mediefortellinger som er publisert etter 22. juli-terroren. Studien viser at overlevende og pårørende i større grad enn andre får traumereaksjoner når de ser eller hører slike fortellinger.

Derfor har det oppstått en debatt om hvordan journalister bør omtale terrorhandlinger, og om det er riktig å lage fiktive TV-serier og spillefilmer om katastrofer som mange har kjent på kroppen.

Nyhetsdekning av katastrofer kan også virke traumatiserende på mennesker som sliter med angst. Mediene har derfor også et ansvar for å formidle informasjon som kan virke angstdempende. Mange medier har tatt dette ansvaret i sin dekning av covid-19-epidemien.

Traumatiserte journalister

Også journalister som har som jobb å skildre katastrofer, kan bli traumatisert. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gjennomførte en traumeundersøkelse etter tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia i 2004. Undersøkelsen viste at det var et høyt stressnivå blant journalistene som dekket hendelsen, både underveis og i ettertid.

For mange var traumet forbundet med etiske dilemmaer, for eksempel det å måtte forlate mennesker i nød for å kunne utøve jobben sin.