Avrivning av akillessenen
Akillessenen er den tykkeste og sterkeste senen i menneskekroppen. Men det er også den senen som er utsatt for størst belastning, og som derfor ryker oftest. Skadene opptrer hyppigst hos utøvere på mellom 35 og 45 år, som tidligere har vært aktive innen ballidretter der raske retningsforandringer og hopp er regelen. Tennis, squash, volleyball, badminton og fotball er noen eksempler, men akillesskader kan også ramme friidrettsutøvere.
Av og til kan en pasient fortelle at hen har hatt smerter i senen over lang tid, men som oftest ryker den helt uten varsel. Symptomet er en akutt, intens smerte i akillessenen. Ofte kan vi også høre et tydelig smell, og pasienten snur seg for å se «hvem det var som sparket til meg». Pasienten klarer ikke å gå på tærne og kan heller ikke løfte foten normalt.
Skaden skyldes nesten alltid at utøveren har gjort et hopp eller har skjøvet kraftig fra med foten for å skifte retning. Det kan for eksempel være en squash- eller badmintonutøver som skal flytte seg raskt bakover for å ta en ball langt bak på banen.
Diagnosen må stilles av en lege. Et sikkert tegn på at akillessenen har røket, er at pasienten ikke klarer å strekke ankelleddet, og at vi kan kjenne et tydelig «søkk» når vi tar på skadestedet. Det fins også en spesiell test, Thompsons test, som legen kan gjøre for å stille en helt sikker diagnose.
Leggbrudd
Alpinister var tidligere svært ofte utsatt for leggbrudd (såkalte støvelkantbrudd). Men etter hvert som utløserbindinger og skistøvler har blitt stadig bedre, forekommer ikke slike skader så ofte lenger. Til gjengjeld har alpinistene fått flere kneskader.
Obligatorisk bruk av leggbeskyttere i fotball har også minsket risikoen for leggbrudd og støtskader mot leggmuskulaturen og skinneleggen. Det er imidlertid avgjørende at disse beskytterne passer godt til utøveren!
Belastningsskader
De vanligste belastningsskadene gir seg uttrykk i smerter foran på leggen, benhinnebetennelse, og i akillessenen – av og til også i andre sener på leggen. Tretthetsbrudd er heller ikke sjeldne hos utøvere som trener mye.
Den vanligste årsaken er «too much, too often, too soon», altså at utøveren øker treningsmengden og treningsintensiteten for raskt. Vi ser det ofte i forbindelse med sesongoppkjøringen, når utøvere og lag iblant øker treningsmengdene dramatisk på altfor kort tid.
Noen ytre faktorer som øker risikoen, er løping på hardt underlag, som asfalt, hallgulv og is, løpesko med dårlig demping, dårlig tilpassede sko og kaldt klima. Enkelte utøvere er mer utsatte enn andre, særlig de med såkalte aksefeil. Det vil si at aksen mellom fot, ankel, legg og kne ikke er rak, slik at utøveren blir plattfot, at det er en feilstilling i knærne (utøveren er hjulbeint eller kalvbeint), at føttene er rotert innover, eller at utøveren har bein med forskjellig lengde.