På 1970-tallet ble NRKs distriktssendinger utbygd. Sámi Radio startet sine sendinger i 1975. Det var dessuten politisk strid om NRKs objektivitet, og høyresiden anklagde NRK for å være venstrevridd.
Nyhetsinnslag om Hele landet på lufta, boka om NRKs distriktskontorer, som ble utgitt i 2006. Video: NRK / CC BY-NC-ND 4.0
Desentralisering og distriktssendinger
1970-åra var et tiår preget av sterke politiske motsetninger. Norge ble delt i to i spørsmålet om norsk medlemskap i EEC (senere EU). Nei-folket seiret, og i kjølvannet av denne seieren blomstret lokalpatriotisme og interessen for bygdekultur. Venstreradikale studenter var kritiske til det etablerte samfunnet og krevde at folket skulle ta makta. Minoritetsgruppene i det norske samfunnet sto også opp for å kreve sin rett.
Dette ga vind i seilene for utbygging av distriktskontorer og etableringen av en egen sameradio. Å si at 1970-åra ble en gjennombruddstid for distriktene i NRK, er for så vidt riktig nok. Men vi må heller ikke glemme at distriktene var med helt fra de første private radioeksperimentene.
Les mer om NRKs åtte avdelingskontorer
I særlig grad gjelder dette Bergen Lokal, som med unntak av krigsåra sendte parallelt med riksprogrammet fra 1937 til 1966. NRK hadde åtte avdelingskontorer som leverte innhold til radiosendingene. Tre av disse, Bergen, Troms og Ålesund, var etablert på lokalt initiativ allerede i 1920-åra. Ytterligere fire, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Bodø, var etablert av Kringkastingsselskapet i Oslo før 1933. Finnmark kringkaster åpnet i 1934.
I 1966 fikk avdelingskontorene egne faste sendinger på riksnettet klokka 14.30 og 18.00, og to år senere ble de omdøpt til distriktskontorer. Samtidig med at det i 1975 ble innført formiddagssendinger og nye sendetider klokka 12.00 og 16.45, ble distriktskontorenes høyere status markert ved at lederen av dem skulle tituleres distriktssjef. I 1976 ble Norge rundt, distriktenes eget magasin, lansert på fjernsyn. Det ble også opprettet et distriktenes Oslo-kontor med Reidar Hirsti, tidligere redaktør av Arbeiderbladet, som leder.
Norge rundt – distriktenes magasin. Video: NRK / CC BY-NC-ND 4.0
Les mer om utviklingen av distriktssendingene
Organisasjonsutviklingen når det gjaldt distriktskontorene, kan beskrives som en langsom celledeling, som fortsatte også gjennom 1980- og 1990-åra. Etter 2000 gikk tendensen derimot i retning av sammenslåing for å skape mer kostnadseffektive enheter.
La oss ta Østlandssendingen som eksempel. Den ble etablert i 1959 under Dagsnytts ledelse. Året etter kom den av praktiske årsaker under ledelse av programsekretariatet. Arthur Klæbo var leder av begge. I 1972 fikk Østlandssendingen status som distriktskontor for åtte fylker, og flyttet fysisk ut fra Marienlyst. Året etter ble Hedmark og Oppland etablert som eget kontor. I 1977 fulgte Telemark. Året etter skilte Hedmark og Oppland lag og fikk hvert sitt kontor. I 1982 ble det etablert et eget distriktskontor for Østfold. Året etter ble Buskerud/Vestfold etablert som selvstendig distriktskontor. Så ble det en pause i celledelingen inntil Vestfold ble egen senderedaksjon i 1991. To år senere var både Buskerud og Vestfold selvstendige distriktskontorer. Det samme skjedde på Vestlandet, da Sogn og Fjordane i 1979 ble etablert med eget kontor. I 1984 fikk Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag hvert sitt kontor.
Sámi Radio
Da styret i NRK høsten 1975 etablerte Sámi Radio i Karasjok, var det som et riksdekkende distriktskontor. De første sendingene gikk på lufta 4. november året etter, men først i 1981 fikk lederen av kontoret tittelen sameradiosjef. De første fem åra sto sameradioen under et visst oppsyn av distriktenes Oslo-kontor.
Dette klippet fra NRK skole omhandler Kathrine Johnsen, også kalt "sameradioens mor". Hun startet opp med samiske sendinger på radio. Hun forteller i intervjuet at det er 40 år siden hun første gang snakket samisk i mikrofon på radio. Hun gikk da på lærerutdanningen i Tromsø. Etter å ha arbeidet som lærer i 10 år, fikk hun fast jobb ved NRK Vadsø. Den øverste ledelsen i NRK hadde ikke tro på at det samiske språket ville overleve og spådde at det ville være dødt innen 10 år. Det godtok ikke jeg, forteller hun.
NRKs TV-serie Ante ga norske barn innsyn i hvordan det var å tilhøre en minoritetsbefolkning.
Les mer om diskusjonen rundt egne sendinger på samisk
Veien fram hadde imidlertid vært lang. Det var lederen for Finnmark kringkaster, Lars Normann Sørensen, som var initiativtakeren. Allerede julaften 1936 hadde han fått tatt opp en samisk gudstjeneste i Polmak kirke. Det var første gang samisk ble framført i norsk radio. Etter krigen fikk han i gang samiske sendinger på 20 minutter hver fredag.
Med den samisktalende Thor Frette som leder for NRK Finnmark kom det ny fart i arbeidet med samiske sendinger. Fra høsten 1954 ble det sendt en halv time samisk hver lørdag fra Vadsø. Fra 1955 ble det sendt et kvarters barnetime på samisk en gang i måneden.
Kringkastingssjef Kaare Fostervoll uttrykte en tydelig skepsis til de samiske sendingene for barn. Den offisielle norske politikken overfor samene på 1950-tallet var at de skulle assimileres i det norske samfunnet ved å lære seg norsk, og NRK skulle naturligvis ikke bryte med den politikken. Pågangen for å øke de samiske sendingene var imidlertid stor, både fra samene selv og ikke minst fra Kringkastingsrådet. Et av rådets medlemmer, Ørnulv Vorren, lagde i 1955 en utredning om spørsmålet. Den inneholdt også en lytterundersøkelse og konkluderte med at det var behov for flere samiske sendinger i radio, og at de også måtte sendes i Nordland og Trøndelag i tillegg til Troms og Finnmark. Resultatet ble en 20 minutters sending på tirsdager i tillegg til halvtimen på lørdager.
For å bringe spørsmålet om samesendingene ut av verden nedsatte kringkastingssjefen en komité for å utrede spørsmålet. Utvalget foreslo imidlertid en utvidelse av lørdagssendingene til en hel time, noe flere i NRK mente var helt urealistisk.
Den samiske programmedarbeideren Kathrine Johnsen, "Sameradioens mor", ble i 1964 flyttet til Tromsø og fikk ansvaret for de samiske sendingene. Der fikk hun i 1971 og 1974 selskap av ytterligere to redaksjonelle medarbeidere frem til flyttingen til Karasjok i 1976.
Er NRK et radikalt rottereir?
Dette med makt til folket skulle imidlertid også få en helt annen betydning i NRK på 1970-tallet. Studentopprøret over hele den vestlige verden i 1968 reiste spørsmål ved de fleste etablerte sannheter. I NRK hadde viljen til å framstille alle spørsmål objektivt vært sett på som både selvfølgelig og helt uproblematisk. Nå reiste blant andre programmedarbeiderne Andreas Skartveit og Bjørn Nilsen spørsmål ved denne objektiviteten. Det er et tegn på naiv uskyld hvis man tror man kan være objektiv, uttalte sistnevnte til tidsskriftet Liberalt Perspektiv høsten 1969.
Den første store konfrontasjonen skjedde 29. januar 1970 i forbindelse med en storstilt markering av FNs naturvernår i form av en temakveld om forurensing. Et av innslagene var en reportasje fra Falconbridge i Kristiansand. Dagen før sending forlangte direktøren at innslaget med ham i reportasjen ble kuttet ut. Samtidig møtte lederne i arbeidsgiverorganisasjonene og LO mannsterkt opp på Ustvedts kontor for å kritisere NRKs dekning av forholdene i industrien, ikke minst dekningen av de "ville" streikene. Gjennomgangstemaet var at medarbeiderne i NRK i altfor stor grad presenterte sakene ut fra sine egne radikale politiske ståsteder. Hans Jacob Ustvedt forsvarte sendingene det ble vist til, og tok på seg det fulle ansvaret for at de var blitt sendt. Han gjorde imidlertid senere et unntak for et Rapport-program fra Knaben Gruver.
Spørsmålet om kringkastingens objektivitet ble også reist i forbindelse med det dramatiske regjeringsskiftet i 1971. Utgangspunktet var at statsminister Per Borten under en flyreise fra København til Oslo hadde vist lederen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, Arne Haugestad, et dokument fra Brussel som konkluderte med at Norge neppe ville bli medlem. I slutten av februar ble presset mot Borten fra de andre regjeringspartiene om å gå av stort. Til Dagsrevyen søndag 28. februar ville imidlertid ingen av politikerne stille i studio. I stedet ble det arrangert en reportasje der NRK-medarbeiderne Lars-Jacob Krogh og Jon Aanerud drøftet hva som foregikk under forhandlingene bak lukkede dører. 2. mars kunne fjernsynet sende statsministerens orientering om sin egen avgang direkte, og mange spurte seg i hvilken grad NRK og avisene hadde medvirket til resultatet.
Saken fikk et etterspill da Per Øyvind Heradstveit 18. mars gjennomførte et lengre intervju med Per Borten. Dette resulterte i krav fra Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres ledere om å få korrigere de "ukorrekte opplysninger" Borten hadde gitt i intervjuet. Det ble åpnet for en ekstrasending der alle partiledere fikk komme med sine korrigeringer, men hvor de også ble utsatt for en krysseksaminasjon av Per Øyvind Heradstveit, som i praksis opptrådte som en høyst "subjektiv" forsvarer av sitt intervjuobjekt.
Objektiviteten i NRK skulle settes på sin aller største prøve i den opphetede diskusjonen om norsk medlemskap i EEC fram til folkeavstemningen 25. september 1972. Torolf Elster sendte i februar ut følgende melding til sine medarbeidere: "Fellesmarkedet skal i disse månedene behandles på samme måte som vi behandler partipolitisk stoff i tiden foran et stortingsvalg: ubetinget nøytralt og balansert, med full oversikt og kontroll med alt vi gjør." (Dahl & Bastiansen, 1999, s. 461). Denne parolen ble kjent som "balanse på meget kort sikt", i motsetning til det tradisjonelle idealet, "balanse på lang sikt". En skal merke seg at NRK-ledelsen vurderte balansen i spørsmålet om norsk medlemskap i det europeiske fellesmarkedet slik at det var ja-siden og nei-siden som skulle være jevnbyrdige. Blant de politiske partiene og i pressen var det et overveldende engasjement for ja-siden.
Libertas mener å kunne dokumentere det
Det var imidlertid ikke bare nasjonale politiske spørsmål som vakte indignasjon. I debattene om NRKs virksomhet i Stortinget kunne enkeltprogrammer, for eksempel Yngvar Ustvedts satiriske radioprogram om norsk kraftpatriotisme Og fjellene selv roper langt hurra sendt 17. mai 1965 og Kristian Reims jazzifiserte versjon av nasjonalsangen sendt i fjernsynets ungdomsprogram Flimra, i fullt alvor bli tatt opp i interpellasjoner i Stortinget.
Fjellene selv roper langt hurra
0:00
-0:00
Tekstversjon
Liksomreporter (med stemme som etterligner en vanlig radioreporter): Et høydepunkt under 17. mai-feiringen var skolebestyrer Kjellfred Kvaksviks inspirerende tale for dagen ved folketogets avslutning i parken. Etter å ha gitt en historisk oversikt over de begivenheter som førte frem til riksforsamlingen på Eidsvoll, gikk skolebestyrer Kvaksvik inn på en belysning av 17. mai -feiringens betydning i vår egen tid og sa blant annet:
Kvaksvik (med typisk eksaltert 17.mai-taler-stemme): Og hvorfor feirer vi så 17. mai? Hvem er det som har fødselsdag i dag? Er det statsministeren? Eller er det kongen, kanskje? Nei, 17. mai, det er hele Norges bursdag, det. Helt siden Camilla Collett heklet det første rene norske flagg, har vi feiret denne fødselsdag, og inntil Dovre faller skal vi feire det, fordi nettopp den 17. mai er det godt å være nordmann, enten man er gammel eller ung. Men har vi ikke lett for å la selve dagen og dens innhold drukne i sløyfer og papptrompeter, i brus og rusdrikk? Er ikke dagen ment å skulle være noe annet enn det?
Liksomreporter: Kvaksvik slo til lyd for en reformering av selve feiringen og rettet en advarsel til de unge slekter om å bekjempe utglidninger.
Kvaksvik: Utglidninger er farlige. De kan i seg selv være små, men de kan ødelegge dagens innhold. I dag har jeg for eksempel hørt musikkorpset her spille amerikansk marsj, negerjazz, utført av vårt musikkorps. Den slags skulle man ha vært forskånet for på grunnlovsdagen. Hvor lett har vi ikke for å glemme helt de vakre tradisjonelle 17. mai-sangene som vi har lært å bli glad i? "Sønner av Norge", "Der Nordhavet bruser", "Vi vil oss et land", for å nevne noen. La oss holde disse sangene levende. De kan si oss noe i dag, også i sin kjærlighetserklæring til fedrelandet.
Liksomreporter: Etter at Kvaksvik som forsanger hadde ledet de fremmøtte i "Sønner av Norge" og "Vi ere en nasjon, vi med", oppfordret han alle til å vise nasjonalt storsinn og sa blant annet om vårt forhold til de nasjonale verdier:
Kvaksvik: Vi lever i dag i en tid da mennesker ikke lenger har noe å holde seg til. Og nettopp i denne tid trenger vi mer enn noensinne et fast holdepunkt i vår tilværelse. La oss holde fast i Dovrefjell. I det ekte og norske. Vi må rope (mumling) ... fossevell ... eller som dikteren sier det så treffende (siterer på tullenynorsk): "No stend eit sted, no glyr ein glått, me fram i fylking her og ikkje teigar rydda holda, der Noreg i eit hjarta veks."
Liksomreporter: Til slutt i sin mektige tale sa Kvaksvik, med særlig adresse til de oppvoksende slekter:
Kvaksvik: Da Christian Michelsen lagde grunnloven, da satt han hver eneste dag sammen med Christian Magnus Falsen og Fridtjof Nansen. En dag hadde disse høvdingene hatt en uenighet om en bestemt paragraf, fortelles det. Hele arbeidet truet med å bryte sammen. Men så tok Christian Michelsen ordet og sa: "Nå gjelder det ikke dagens strid, i dag står vi samlet om vår sak (uklar tale)." Det fortelles at Christian Magnus Falsen aldri glemte den replikken. I sin dagbok forteller han: "Den kvelden gråt jeg og jeg (uklar, snøvlete tale som man bare kan oppfatte bruddstykker fra)" ... Slik skal våre slekter i fremtiden ... nasjonale gjennombrudd, og i nittenfem ... Og jeg tror man her må kunne si ... at vi i dag må alle enes om, at man ... grunnlovsdag må være ... at det i vår tid er et behov ... å huske at man har ..."
Folkemengde i bakgrunnen: Hurra, hurra, hurra, hurra!
Det gjaldt alle programområder. Ifølge Libertas-rapporten ble sosiale forhold i en rekke NRK-programmer framstilt ut fra en marxistisk klassekampmodell som gjorde partene i arbeidslivet til utbyttere og utbyttede. Særlig radioprogrammet Ungdommens radioavis og fjernsynsprogrammet Flimra ble nevnt. Men også utenrikskommentarene var av dem "som i sterkest grad er blitt preget av marxistisk svart/hvitt tenkning og historiesyn" (Libertas, 1975, s. 6).
Les mer om kritikken mot venstrevridning i NRK
Selv om Libertas-rapportene i liten grad kunne karakteriseres som objektive, slo særlig konservative aviser påstandene stort opp. Også Kringkastingsrådet drøftet eventuell venstrevri i sendingene, men der var synspunktene langt mer balanserte. NRK kunne ikke legge seg flat for angrepene, mente man. I 1974 ble debattprogrammet Kveldsforum med programlederne Per Øyvind Heradstveit, Bjørn Nilsen og Olav Øverland beskyldt for å være ensidig. Mens kritikken hittil i hovedsak hadde kommet fra høyresiden i politikken, overrasket den nye saksordføreren, Kjell Magne Fredheim fra Arbeiderpartiet, 6. februar 1975 med sitt hovedinnlegg under behandlingen av NRKs årsmelding for 1973:
"De enkelte medarbeidere bør få én ting gjort klinkende klart: Dersom de ikke vil eller kan innordne seg den faktiske situasjon at NRK er et medium som ikke kan, som ikke skal, nyttes til fremme av personlige anti- eller sympatier, til egne politiske synspunkter og oppfatninger, bør de snarest sørge for å finne seg et annet forum for sin misjonsvirksomhet." (NRK, 1975)
Stortinget samlet seg bak kravet om tydelige, skriftlige retningslinjer for programmedarbeidernes objektivitet. Et utvalg ledet av redaksjonssjef Gunnar Gran i Dagsnytt utarbeidet i løpet av 1975 reglene, som var egnet til å berolige politikerne på Stortinget.
Kilder
Dahl, H. F. & Bastiansen, H. G. (1999). Over til Oslo. J.W. Cappelens forlag.
Enger, J. (2006). Hele landet på lufta. Historien om NRKs distriktskontorer. NRK Aktivum.