Internasjonal fjernsynshistorie

Da kong Olav V åpnet den første offisielle fjernsynssendingen i Norge 20. august 1960, var mediet allerede gammelt. Men akkurat hvor gammelt er det ikke så lett å bli enige om. Mediet som førte verden sammen til en global landsby, ble nemlig selv utviklet globalt.

Allerede i 1925 klarte skotten John Logie Baird å sende bevegelige bilder gjennom luften i et varehus i London. Han fikk etter hvert i gang prøvesendinger i samarbeid med BBC. To sendere måtte til, én til bilde og én til lyd. Til å begynne med hadde han bare den ene senderen, så de første seks månedene besto sendingene av to minutter bilde og to minutter lyd etter hverandre.

Se klipp fra en filmavis der Baird demonstrerer oppfinnelsen sin: John Logie Baird describes first television

Baird, og andre oppfinnere i USA, Russland og Japan, brukte mekaniske deler sammen med elektronikk i apparatene sine. Den første som kunne vise fram et helelektronisk system, var amerikaneren Philo Farnsworth i 1928. Han havnet i en patenttvist med RCA, hvor Vladimir Zworykin hadde utviklet et liknende system. Farnsworth vant saken og er blitt stående som den siste av de store oppfinnerne som helt på egen hånd utviklet banebrytende ny teknologi.

«Fjernsynets fødsel» ble annonsert med brask og bram i 1939 på verdensutstillingen i New York, selv om BBC da hadde hatt regelmessige sendinger i tre år. Selveste president Franklin D. Roosevelt talte på skjermen. Publikum kunne prøve seg foran kameraene, og RCA viste fram sine nye mottakerapparater, hvor noen modeller måtte kombineres med en radio hvis man ville høre lyd sammen med bildene.

Utviklingen fikk en brå stopp da andre verdenskrig brøt ut. I de krigsrammede landene hadde folk annet å tenke på, og ingeniørene trengtes til å utvikle radar og annen militær teknologi. «Jeg tror jeg kysser deg nå», var de siste ordene som gikk på lufta før senderen i London ble slått av 1. september 1939. Den som fikk kysset, var Mikke Mus.

Men folk hadde fått en forsmak, og da krigen var slutt, eksploderte interessen. I USA steg produksjonen av TV-apparater fra 178 000 i 1947 til 15 millioner fem år senere. Halvparten av alle amerikanske hjem hadde TV i 1955. I Storbritannia vokste antallet lisenser fra knapt 15 000 i 1947 til over 1 million i 1951, og 3,2 millioner i 1954. Også i Frankrike og Sovjetunionen bredte TV-antennene seg ut over hustakene.

«Sett opp en fjernsynsantenne på huset, så vil du bli forbløffet over hvor mange venner du har i gata», skrev en engelsk avis i 1953.

BBC skulle nemlig dekke kroningen av dronning Elizabeth II. Den elleve timer lange sendingen ble det definitive gjennombruddet for fjernsynet i Storbritannia. 20 millioner mennesker fulgte sendingene på de to millioner fjernsynsapparatene som fantes, halvparten som gjester hos familie og naboer, akkurat som avisen spådde. En meningsmåling viste at 98 prosent var «fullstendig tilfreds» med sendingene.

Seerne kom gjennom TV-kameraene for første gang tett innpå de kongelige og andre samfunnstopper. Det ga mersmak. Nasjonale begivenheter ble fra nå av mediebegivenheter.

BBC var lisensfinansiert og derfor ikke utsatt for press fra næringslivet eller publikums smak slik som de amerikanske kanalene var. Til gjengjeld skulle BBC fungere som allmennkringkaster og være uavhengig og nøytral. På folkemunne fikk de tilnavnet «Auntie» (etter uttrykket «tante vet best») fordi enkelte av programmene i folkeopplysningens ånd kunne bli litt vel oppdragende. I 1955 fikk de konkurranse fra det kommersielle TV-nettverket ITN.

Britisk fjernsynsproduksjon ble tidlig kjent for dramaproduksjoner av høy kvalitet. BBC knyttet til seg dyktige regissører og opprettet en egen manusavdeling. Sciencefictionserien Dr. Who startet i 1963. Den er blitt en kultserie og produseres fremdeles, riktignok med en pause fra 1989 til 2005. Forsytesagaen fra samme år ble vist over hele verden, og til og med solgt til Sovjetunionen. Mens amerikanske serier ofte var actiondrevet og gjerne litt glamorøse, utmerket engelskmennene seg med karakterdrevne dramaer, enten det var påkostede historiske kostymedramaer eller sosialrealistiske kriminalserier.

Kunnskapskonkurranser, familiekomedier helt uten troverdighet, blod og torden, kaos, vold, sadisme, mord, westernskurker, westernhelter, privatdetektiver, gangstere, mer vold og tegnefilmer. Uendelig mye reklame. Og mest av alt: kjedsomhet.

Slik beskrev Newton Minow en typisk amerikansk TV-dag i 1961. En enorm ødemark, «a vast wasteland», spissformulerte han. Minow var leder av FCC, den amerikanske regjeringens medievaktbikkje, og ønsket seg mer folkeopplysning i TV.

Reklamekronene strømmet nemlig til det nye mediet, og 1950-årene ble på mange måter en gullalder for amerikansk TV-produksjon. Edvard R. Murrow, Walter Cronkite og andre radiostjerner fra krigstiden flyttet over i TV og bygde opp nyhets- og aktualitetsprogram. De populære radiohørespillene ble omdannet til TV-serier. Westernserien Gunsmoke (Krutrøyk på NRK fra 1969 til 1974) begynte på radio i 1952, gikk på TV fra 1955 til 1975 og ble med sine 635 episoder den lengste dramaserien noensinne. En annen attraktiv programtype overtatt fra radioen var kunnskapskonkurransene, som også satte norske TV-seere på hodet da NRK sendte Kvitt eller dobbelt i 1960-årene.

Men det skulle vise seg at reklamefinansieringen hadde en bakside i fjernsynet akkurat som i radioen.

Reklameinntektene på et program avhenger av hvor mange som ser på, den såkalte seermålingen eller ratingen. Og det var ikke nødvendigvis kvalitet som trakk seere. Dessuten var kvalitetsprogrammene ofte dyre å produsere. Finansieringsmodellen førte derfor til at store mengder billige, masseproduserte programmer som såpeoperaer og kunnskapskonkurranser fylte det meste av sendeflaten.

Noen produsenter lot seg friste til å ta uredelige metoder i bruk for å tiltrekke seg seere. De største kunnskapskonkurransene kunne ha opptil 64 000 dollar i premie, og mange av deltakerne ble kjendiser. Det ble en stor skandale da undersøkelser viste at flere konkurranser var rigget og resultatet bestemt på forhånd. Seeroppslutningen sank som en stein, og mange show ble kansellert.

TV-markedet i USA var lenge delt mellom de kommersielle nettverkene ABC, CBS og NBC (pluss Fox fra 1986). I 1967 ble det opprettet en allmennkringkaster, nettverket PBS, som blir finansiert av offentlige bevilgninger og gaver fra seere og næringsliv. Det er her den populære barneserien Sesame Street blir produsert.

Joe Biden brukte 600 millioner dollar, tilsvarende 5,6 milliarder norske kroner, på TV-reklame i forbindelse med presidentvalget i USA høsten 2020. Hver TV-debatt samlet ca. 100 millioner seere. Det er altså ingen tvil om at fjernsynet spiller en viktig rolle i amerikansk valgkamp.

I presidentvalget i 1960 møttes kandidatene for første gang til debatt på TV. 70 millioner seere fulgte sendingen. Nixon kom rett fra et to ukers sykehusopphold og hadde avslått å bli sminket. Skjeggstubbene syntes i det skarpe lyset, og han virket utilpass. Den unge demokratiske kandidaten, John F. Kennedy, var sommerbrun og rolig. De som fulgte debatten på radio, mente etterpå at Nixon hadde vunnet, men TV-seerne holdt Kennedy som den beste. Forskerne er uenige om det hadde noen reell betydning for valgutfallet. Men hendelsen viste at som følge av TV-mediet ble det visuelle inntrykket en viktig faktor også i politikken.

Den amerikanske medieprofessoren Neil Postman har skrevet om hvordan overgangen fra en skriftbasert til en billedbasert kultur har endret den offentlige samtalen. På 1800-tallet kunne folk møte fram i hopetall for å høre en politiker argumentere i en time eller to for politikken han ville føre. I 1962 tapte Nixon for Kennedy i presidentvalget blant annet fordi han ikke så bra ut på TV-bildene.

Politiske valg likner i vårt bildebaserte mediesamfunn mer og mer på popularitetskonkurranser, og uvesentlig kjendisstoff og underholdning fyller en stadig større del av nettavisene. «Vi morer oss til døde», spissformulerte Postman.

Folk sto tett på fortauene og jublet mot følget som kjørte gjennom Dallas sentrum den 22. november 1963. Fra en åpen bil vinket den unge presidenten og hans populære førstedame tilbake. Plutselig hørtes skudd. Presidenten rykket til og falt sammen mot Jacqueline. Bilene raste av gårde til nærmeste sykehus. Men det var lite å gjøre. En halv time senere var president Kennedy erklært død.

Se et klipp om mordet på Kennedy på YouTube.

I TV-selskapet CBS fikk Walter Cronkite høre om skuddene mens han spiste lunsj. Han var en av de reporterne som var blitt berømt for sine radioreportasjer fra krigen i Europa, og var nå en meget respektert ankermann i TV-nyhetene. En meningsmåling hadde kåret ham til den mest troverdige mannen i Amerika. Uten manus gikk han på lufta og fortalte om den forferdelige hendelsen. Da han en time senere måtte gjøre kjent at presidenten var død, ble stemmen grøtete, og han måtte stanse for å tørke bort noen tårer.

Enorme seermengder samlet seg rundt fjernsynsapparatene, ikke bare i USA, men også i Europa hvor den nye satellitteknologien gjorde det mulig å overføre begivenhetene direkte. «Inntil da hadde TV vært et teater eller et stadion», var det en som sa. «Plutselig ble det et slags kapell hvor amerikanerne kunne holde Cronkite i hånden. Han var alles anker, alles prest.»

Det skulle ikke bli en enkeltstående hendelse. Fjernsynet har vist seg å ha en helt spesiell evne til å samle et folk i sorg. Britene opplevde det da lady Diana døde, og vi her i Norge i dagene etter tragediene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. I to–tre uker var mediene preget av fortellingene til de etterlatte, de skadede, redningsmannskaper og politi. De dekket rosetog, minnestunder og begravelser. Reporterne viste egne følelser. For en stund la mediene sin vanlige konfliktorienterte og undersøkende rolle til side og fungerte som en samlende nasjonal seremonimester, en sekulær prest. Fjernsynet speilet folkets sorg.

«Vår verste fiende ser ut til å være pressen», sa president Richard Nixon i 1971. Daglig brakte fjernsynet Vietnamkrigens grusomhet hjem i stuene til folk. Oppslutningen om krigen sank som en stein etter at TV-kanalene begynte å antyde at den ikke ville være mulig å vinne.

USA tapte først mediekrigen, er det blitt sagt. Deretter tapte de Vietnamkrigen. Senere forskning har riktignok vist at saken kan være mer komplisert enn som så. Men det er liten tvil om at fjernsynet var i ferd med å bli det mediet som sterkest påvirket den offentlige mening.

TV-bildene er så sterke fordi vi oppfatter dem som virkelighet. Vi glemmer lett at de bare viser et utsnitt av virkeligheten, og at vi kanskje tolker dem feil.

Et eksempel er bildene av jublende irakere som veltet en kjempestatue av Saddam den dagen amerikanerne inntok Bagdad i 1971. Nyhetskanalene tolket dem som en stor begivenhet som markerte amerikanernes endelige seier, og sendte dem om og om igjen med få minutters mellomrom. I virkeligheten besto folkemengden bare av noen få hundre på det meste, mange av dem journalister og soldater.

Bildet på skjermen var ikke akkurat i HD. En grå skygge beveget seg ved foten av noe som kunne se ut som en stige. Flekker av hvitt, skarpt lys flimret mot en mørk bakgrunn. En uklar stemme sa: «That’s one small step for man, one giant leap for mankind.» Likevel satt 600 millioner mennesker klistret til TV-skjermene over hele jorden, det største publikummet til da i det som var i ferd med å bli en global landsby, en verden hvor alle snakket om det samme samtidig.

Da Apollo 11 landet på månen sommeren 1969, var det allerede sju år siden den første TV-sendingen ble sendt samtidig på begge sider av Atlanterhavet. Det var de nye kommunikasjonssatellittene som gjorde det mulig. Telstar ble satt i drift sommeren 1962. De aller første direkteoverførte bildene var av frihetsstatuen i New York og Eiffeltårnet i Paris. Sendingen inneholdt ellers diverse sportsinnslag og en pressekonferanse med president Kennedy.

I 1980-årene ble det lagd egne TV-kanaler med bestemte typer innhold som bare ble sendt via satellitt, enten til lokale kabelnett eller direkte til private parabolantenner. CNN sendte nyheter døgnet rundt, og MTV sendte musikkvideoer.

Tilbake i 1960-årene hadde medieforskeren Marshall McLuhan beskrevet hvordan verden ville skrumpe inn til en «global landsby» når den elektriske kommunikasjonsteknologien ble i stand til å spre informasjon til alle fra ethvert sted samtidig.

Men informasjonen hadde en lei tendens til å gå bare én vei. I 1980 kritiserte en UNESCO-rapport den ensidige flyten av informasjon og kultur fra den rike delen av verden. I mange land var det vestlige kommersielle interesser som hadde bygd ut fjernsynet for å få tilgang til nye markeder. Flommen av amerikanske TV-programmer og reklame førte til et press på lokal kultur.

Men mer informasjon utenfra bidro også til at det såkalte «jernteppet» som isolerte Sovjetunionen og østblokklandene fra Vesten, falt i 1991.

I dag kan vi se TV-programmer på mobil eller nettbrett akkurat når vi ønsker. Det har endret seervanene. Begrepet binge-watching eller seriefråtsing brukes om en trend der seerne velger å se alle episodene i en TV-serie fortløpende. Mange TV-kanaler sender også nyheter sammenhengende gjennom hele døgnet.

Et annet utviklingstrekk på 2000-tallet er mediekonvergens. Det er ikke lenger bare TV-selskapene som produserer og tilbyr TV-innhold. Det gjør også andre store mediebedrifter som Netflix, HBO, aviser og sosiale medier.