Telekommunikasjon i historisk perspektiv

Vet du hvorfor maratondistansen er akkurat 42 195 meter lang?

Høsten 490 f.Kr. slo atenerne perserhæren i et stort slag ved Maraton i Hellas. Budbæreren Feidippides løp så de 42 kilometerne hjem til Aten uten en eneste pause. «Vi vant», stønnet han fram, før han falt sammen og døde. Maratonløpet er til minne om ham.

Det kan være vanskelig for oss å fatte hvor langsomt nyhetene spredte seg fram til midten av forrige århundre. For eksempel sloss amerikanske og engelske soldater fremdeles ved New Orleans 8. januar 1815 fordi nyheten om fredsslutningen som var blitt undertegnet før jul, ennå ikke var rukket fram til dem. Meldingen ble sendt fra London med seilbåt og brukte sju uker på turen.

Det var gjort mange forsøk på raskere kommunikasjon. Under Napoleonskrigene bygde det franske militæret en kjede av signaltårn som kunne sende beskjeder ved hjelp av visuelle tegn. De kalte det telegraf, altså fjernskrift. I marinen gikk meldingene fra skip til skip med signalflagg. Aksjespekulanter og aviser brukte til og med brevduer.

Samuel Morse var i New York for å male et portrett da kona hans døde i barnefødsel hjemme i Connecticut. Det triste brevet kom så sent at han ikke rakk fram til begravelsen. Han fortsatte å male, og lærte seg fotografering også, mens han grublet over hvordan han kunne få til å sende signaler gjennom ledninger ved hjelp av elektrisk strøm.

Andre hadde allerede klart det. I Storbritannia ble en innviklet elektrisk telegraf patentert i 1837. Den brukte fem ledninger og et system av visere for å overføre en tekst. Det var denne telegrafen avisen «The Times» brukte da de var på gata med nyheten bare en time etter at dronning Victoria hadde født sin andre sønn.

Det geniale ved det systemet Morse kom fram til, var programvaren. Han fant en måte å kode alfabetet til ulike kombinasjoner av korte og lange impulser på, som hos mottakeren ble til prikker og streker på en papirremse. Dermed ble det også mulig å klare seg med én ledning.

Etter mye strev fikk han finansiert en testkabel fra Washington til Baltimore. Da nyheter fra et partilandsmøte i 1844 kom fram en time før de som var sendt med toget, snudde skepsis til begeistring. I 1850 var det allerede bygd 20 000 km telegraflinje i USA. 20 år senere hadde de vokst til 200 000 km. En stund var linjene eid av hele 500 konkurrerende selskaper, men i 1870 hadde telegrafselskapet Western Union skaffet seg noe nær monopol.

Også det europeiske kontinentet ble hurtig tråklet sammen med ledninger. Her var det vanlig at myndighetene gjennom postvesenet eide og opererte telegrafen. Fordi linjene måtte krysse landegrenser, fikk man tidlig organisert et internasjonalt samarbeid. I 1851 ble morsealfabetet vedtatt brukt i hele det europeiske telegrafnettet. Da den første sjøkabelen mellom Europa og USA ble lagt i 1866, var prikkene og strekene til Samuel Morse blitt standard over hele verden.

Da president Lincoln ble skutt og drept i 1865, var ikke telegrafkabelen mellom USA og Europa ferdig ennå. Dampskipet til London hadde nettopp lagt fra kai da nyheten nådde avdelingskontoret til det britiske telegrambyrået Reuters i New York. Men agenten var ikke rådløs. Han leide like godt en slepebåt, tok igjen dampskipet, og hadde nyheten for salg i London to timer før noen andre.

Nyheten var blitt en vare, og det var telegrafen som hadde gjort den til det.

Det begynte under den meksikansk-amerikanske krigen. Fem aviser samarbeidet om å få bygget en telegraflinje til fronten så det skulle bli lettere å få sendt nyhetene derfra. De dannet telegrambyrået Associated Press i 1851 og solgte nyheter til andre aviser.

AP skaffet seg også en avtale med Western Union, som hadde monopol på telegraftjenestene i USA, om at bare deres abonnenter skulle få bruke disse. Dette monopolet varte til godt inn på 1900-tallet og gjorde det vanskelig å starte nye aviser og nyhetstjenester der.

I Frankrike tok nyhetsbyrået Havas i bruk den nye teknologien. De hadde levert nyheter også før telegrafen kom, blant annet ved hjelp av brevduer. I 1840-årene startet tidligere Havas-ansatte opp nye telegrambyråer i Storbritannia (Reuters) og Tyskland (Wolffs). Disse tre ble også dominerende i markedet, men de klarte ikke å få eksklusive avtaler med telegraftjenestene, som i Europa ble drevet av myndighetene.

I dag er det AP (amerikansk), Reuters (engelsk), AFP (fransk), EFE (spansk) og DPA (tysk) som konkurrerer i det globale nyhetsmarkedet.

Når nyheten ble en vare som skulle selges, ble det ekstra viktig at den var til å stole på. AP satte en standard for saklig og objektiv journalistikk, som etter hvert spredte seg i avisene som abonnerte på tjenesten.

Fordi det var kostbart å sende et telegram, forandret også stilen i nyhetsmeldingene seg. Blomstrende beskrivelser og journalistens egne kommentarer ble kuttet ut. Nyhetsmeldingene ble korte og konsentrerte, slik vi kjenner dem i dag.

Det ble også vanlig å sammenfatte den viktigste informasjonen i de første setningene, i tilfelle sendingen skulle bli avbrutt av tekniske problemer eller sensur i et land den ble sendt gjennom. Denne måten å skrive på ble etter hvert standard i avisene, og fikk navnet nyhetstrekanten eller «den omvendte pyramiden».

«Hvorfor skulle noe menneske ønske å bruke denne klumsete og upraktiske innretningen når han kan sende et bud ned til telegrafkontoret og få en tydelig skriftlig beskjed sendt til hvilken som helst storby i De forente stater?»

Nei, sjefene i telegrafselskapet Western Union var slett ikke interessert i å kjøpe det patentet de var blitt tilbudt av kompanjongene Alexander Graham Bell og Gardiner Hubbard. Bell hadde funnet opp telefonen, altså «fjernlyd» i motsetning til telegrafens «fjernskrift», et apparat som kunne sende tale gjennom ledninger over lange avstander. 10. mars 1876 demonstrerte han den første telefonsamtalen.

De to kompanjongene satte i gang å strekke ledninger på egen hånd. Det ble en stor suksess. Etter bare ti år var det 150 000 telefoneiere i USA. Bell Telephone Company bygde også ut linjer i andre land, sammen med andre private og offentlige selskaper. Rundt 1893 var Sverige det landet i verden som hadde tettest telefondekning. New Zealand, Sveits og Norge lå også foran USA.

Da Bells patenter løp ut midt i 1890-årene, tok USA over ledelsen. 6 000 telefonselskaper spratt opp over hele landet. Bell og morselskapet AT&T (American Telephone and Telegraph) klarte ved hjelp av hensynsløse forretningsmetoder å legge de fleste av dem under seg eller presse dem ut av bransjen. Da myndighetene prøvde å bryte opp monopolet de hadde skaffet seg, lanserte de en av historiens sterkeste PR-kampanjer hvor de i tusenvis av annonser argumenterte for at det var bedre med et «naturlig» monopol enn et lappeteppe av ulike systemer. De vant fram med sine argumenter og fikk fortsette som et regulert monopol helt fram til 1980-årene.

I Norge kom det første telefonanlegget mellom Oslo og Drammen i 1880. Men allerede det året Bell viste fram telefonen for første gang, hadde en forretningsmann i Ålesund kjøpt med seg et sett fra USA og montert det mellom hjemmet og firmaet sitt. Det offentlige Telegrafverket tok etter hvert over de private linjene i Norge.

Det var ikke umiddelbart opplagt hva det nye mediet skulle brukes til. I Ungarn var det et system som ble kalt Telefon Hirmondó, som ble brukt til hjemmeunderholdning, omtrent som radioen noe senere. Det ble prøvd i USA også, men mislyktes. All forskningen på telegraf- og telefonteknologien kom senere radioen og fjernsynet til gode. Noen historikere ser derfor på telefonen som «kringkastingens far».

Det var ikke hvem som helst som kunne gå rundt med en mobiltelefon i 1980-årene. Den letteste modellen man kunne finne til å begynne med, den norskproduserte Simonsen, veide 7,7 kg. Man fikk den med en ryggsekk, men de fleste brukte den nok i bilen. Du synes nok den nye iPhone-en er dyr, men denne måtte du ha bladd opp 30 tusenlapper for! Det var kanskje ikke så rart at å ha sin egen mobiltelefon var et statussymbol og et lokkemiddel næringslivet brukte for å tiltrekke seg de beste jobbsøkerne.

Lille Norge var helt i forkant i den første fasen av mobiltelefonens utvikling. Japan var riktignok først med et kommersielt automatisert mobilnett i 1979, men de nordiske landene fulgte hakk i hæl med systemet Nordisk MobilTelefoni (NMT). Systemet var analogt, og telefonene var store og tunge, men salget overgikk alle forventninger. I 1988 var Norge landet med høyest mobiltetthet i verden.

GSM var en digital mobilteknologi som ble lansert i Finland i 1991. Telefonene ble mye mindre, og det ble mulig både å sende tekstmeldinger (SMS) og surfe på nettet (WAP), i tillegg til å snakke sammen.

Tekstmeldinger ble en uventet suksess for teleselskapene. Den aller første ble sendt i 1992 med teksten «Merry Christmas». I 2010 ble det sendt 6,1 billioner meldinger i verden, eller så mange som 193 000 meldinger hvert sekund. Det ble arrangert mesterskap i teksting. En norsk jente satte verdensrekord i 2009.

Tredje generasjon mobilnett (UMTS, også kalt 3G) ble lansert i Japan i 2001 og økte først og fremst hastigheten på dataoverføring. Det var nødvendig for å kunne bruke multimedieinnholdet på nettet og overføre bilder og videoer fra kameraene som etter hvert ble vanlige på telefonene. Ikke minst smarttelefonene, som for alvor tok av da Apple introduserte iPhone i 2007, hadde nytte av 3G.

Men også 3G-nettet ble etter hvert en flaskehals. Nå er innføring av femte generasjon mobilnett (5G) på trappene. Dette mobilnettet blir kalt «tingenes internett», siden det gjør det mulig å koble sammen en rekke gjenstander som er utstyrt med elektroniske sendere. Kanskje kan kjøleskapet ditt da sende deg beskjed om hva du mangler, når du handler matvarer? 5G bruker radiosignaler med forskjellige frekvenser for å sende digital informasjon trådløst mellom brukere. Planen er at alle i Norge skal ha tilgang til 5G innen 2023.

I 2015 hadde 70 prosent av verdens befolkning tilgang til mobil, og andelen bare øker. Mobiltelefonene gjør det derfor mulig for folk i land med dårlig utbygd infrastruktur å bli del av det som kalles den globale landsbyen.