Fotografiets historie i Norge

I 1839 oppdaget franskmannen Louis Daguerre at det var mulig å framstille fotografier dersom man utsatte kjemisk preparerte metallplater for lys. Slik oppsto det moderne fotografiet.

Den danske fysikeren Hans Christian Ørsted introduserte oppfinnelsen i Norge. Han mente at fotografiet egnet seg best til vitenskapelig dokumentasjon, siden det ikke lot seg gjøre å framstille de følelsene som avspeiles i et menneskeansikt, på en mekanisk måte. Men her tok han feil! Moten med portrettfotografering spredte seg raskt i det høyere borgerskapet.

I begynnelsen kunne fotografen kun lage ett eksemplar av et fotografi. Men en ny oppfinnelse på 1850-tallet gjorde det mulig å framstille flere papirkopier av ett og samme bilde. Det førte til at fotografiske portretter ble allemannseie, og at det oppsto en standardisert bildesjanger. Folk stilte opp i studio i sin fineste stas, der de ble avbildet i arrangert positur mot en scenisk bakgrunnsdekorasjon.

Portrettene ble sendt til venner og bekjente, og de portrettene man fikk i retur, ble vist fram for besøkende i familiens portrettalbum. Denne måten å utvikle og dokumentere sosiale nettverk på har mye felles med den nettverksbyggingen vi i dag ser på Facebook.

1800-tallet var nasjonsbyggingens århundre. Da Norge ble selvstendig i 1814, ble det brukt mye krefter på å skape en nasjonal identitet. Fotografier av norske landskap og norsk kultur ble et viktig redskap i denne prosessen.

Fotografiene ble også brukt til markedsføring av Norge, rettet mot en gryende turistnæring, og til vitenskaplig dokumentasjon av kultur og levekår i bygd og by landet rundt.

På 1800-tallet ble illustrasjoner i aviser og blader laget ved hjelp av tresnitt. De første fotografiene som sto på trykk, ble også overført til tresnitt før trykking. I 1881 utviklet tyskeren Georg Meisenbac en metode for rastrering av fotografier. Slik kunne en overføre fotografier til metallplater som ble brukt i trykkeprosessen.

Det tok likevel en stund før avisene fant plass til fotografier på de få sidene som var satt av til redaksjonelt stoff. I perioden 1900–1920 trykte avisene stort sett bare portretter. Reportasjebildet ble vanlig først i 1920-årene. På 1930- og 1940-tallet ble det etablert rene bildeblader. Disse ble raskt populære. Bildebladet Aktuell, med sterke bånd til arbeiderbevegelsen, spilte en viktig rolle i gjenreisningsarbeidet etter andre verdenskrig. Bla i Aftenposten fra 1910

På 1950-tallet hadde fire store massemedier fått fotfeste i Norge: aviser, ukeblad, kino og radio. Felles for utviklingen i de fire massemediene var at bildene fikk større plass. Fotografiet ble et viktig blikkfang på avisenes forsider sammen med overskrifter og ingresser. Ny teknologi gjorde det mulig å overføre rykende ferske bilder via telefon, og mer avansert trykketeknikk gjenga bildene med bedre kvalitet enn tidligere. De første avisbildene i farger ble trykt på 1960-tallet. Fra da av har fotografiet spilt en stadig mer dominerende rolle i norske massemedier. Bla i ukebladet Det nye

Norske kunstnere tok tidlig i bruk fotografiet som hjelpemiddel, men mange var skeptiske til å anerkjenne fotografiet som et selvstendig kunstnerisk uttrykk. Argumentasjonen var at fotografiet mangler den subjektive fortolkingen av motivet som kjennetegner ekte kunst.

På 1960- og 1970-tallet tok fotografene opp kampen for at fotografiet skulle bli akseptert som estetisk uttrykk på linje med malerier og grafiske trykk. I dag har fotografiet inntatt galleriene og blir omtalt som kunst på linje med andre visuelle uttrykk. Mange pressefotografier og reklamefotografier har også en tydelig estetisk dimensjon.

På 1900-tallet vokste antallet amatørfotografer raskt. Kamerautstyret ble billigere og stadig enklere å bruke. På 1960- og 1970-tallet var fotoapparater blitt allemannseie. Digitaliseringen gjorde det etter hvert enklere å etterbehandle egne bilder. Moderne mobiltelefoner tar i dag kameraet med inn i alle livssituasjoner, også der vi ikke ønsker å bli sett, og bildene deles i stor skala på sosiale medier.

Det knipses og knipses, til hverdags og til fest. Slik dokumenterer og iscenesetter vi våre liv. Men også innen hverdagsfotografier utvikles det egne sjangre: 17. mai-bilder av egne barn i barnetoget, julebildene med hele familien i finstas foran juletreet, du og kjæresten i romantisk feriepositur under palmene. Slik er amatørfotografiet med på å forsterke og fastholder hverdagslivets riter i de tusen hjem.

På 2000-tallet er det spesielt to faktorer som har påvirket fotografiets samfunnsmessige betydning: smarttelefonen og sosiale medier. Enkel teknologi gjør at vi aldri har fotografert så mye som vi gjør nå. Verden flommer over av bilder.

Moderne mobiltelefoner har innebygde kameraer som gir god fototeknisk kvalitet. Men brorparten av bildene som blir tatt, har dårlig bildemessig kvalitet. Hensikten er nemlig kun å rapportere og dokumentere det vi opplever. Ofte velger vi et motiv der vi selv er i sentrum for begivenhetene, såkalte «selfies». Bildene utgjør samlet en slags dagbok eller notatbok som vi bruker til å synliggjøre livet vårt i sosiale medier, et liv andre i neste omgang kan «like» eller kommentere.