Deltakere:Sarah Natasha Melbye – programlederAyan Ahmed – AARoger Aarli-Grøndalen – RAG
Rasisme i norske medier
Programleder: Hei, jeg heter Sarah Natasha Melbye, og i dag skal det handle om rasisme i norske medier. Vi ser altfor mange eksempler på at mennesker med minoritetsbakgrunn føler seg hetset på ulike måter i samfunnet. Mange opplever å bli møtt med rasistisk hets når de stikker seg frem i mediene eller på sosiale medier.
De fleste vet kanskje hva rasisme er, men et annet begrep som brukes mye i dag, er "systemrasisme". Hva det betyr og i hvilken grad vi finner systemrasisme i norske medier, skal vi finne ut nå.
Med meg i dag har jeg Ayan Ahmed, student og samfunnsdebattant, og Roger Aarli-Grøndalen, redaktør i journalisten.no. Journalisten dekker blant annet de viktigste nyhetene fra mediebransjen.
Hva er systemrasisme?
AA: Det er lover eller praksiser som favoriserer ei dominant gruppe, og disse lovene og praksisene har blitt en del av samfunnet vårt. Et eksempel på dette er at sannsynligheten for å bli innkalt til jobbintervju reduseres om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk navn, slik som Ali Muhammed. Det er vanskeligere å få leie leilighet hvis du er svart, og det er mange unge svarte gutter som har stått fram og sagt at politiet trakasserer dem. Det kom nylig en undersøkelse om Oslo som viser at misbruk av cannabis har økt mer på vestkanten enn på østkanten. På Ullern og Frogner er det faktisk dobbelt så mange ungdommer som har brukt hasj, som på Stovner og Alna. Men det er østkantungdommen som blir tatt mest for narkotikabruk. Årsaken til det er at politiet oftere er på østkanten enn de er på vestkanten.
RAG: Jeg vet ikke om jeg er den beste til å definere det. Jeg har på følelsen at alle ikke helt har den samme definisjonen. Men jeg vil si at det er snakk om usynlige strukturer i samfunnet som utestenger og/eller diskriminerer mennesker på grunn av etnisk bakgrunn.
Programleder: Hvis vi bruker den definisjonen, finner vi dette i redaksjonelle og sosiale medier i Norge?
RAG: Det blir jo synsing fra min side. Så vidt jeg vet, er det ikke gjort noen kartlegging av det i de tradisjonelle mediene eller de redaksjonelle mediene. Men teller man "byline" – hvem som har signert en artikkel i en avis eller nettavis – er det fremdeles langt mellom navn som ikke er tradisjonelt norske. Og på TV-skjermen er det også fremdeles flest med blå-hvit vinterhud nå i desember. Men andelen har økt betraktelig siden årtusenskiftet. Sosiale medier blir noe annet – din "nyhetsfeed" er ikke lik min "nyhetsfeed". Jeg synes det er vanskelig å mene noe om det finnes usynlige barrierer her, og det er uklart hva man egentlig legger i det. Alle kan legge ut noe på sosiale medier, men ikke alle blir hørt i samme grad.
Programleder: På hvilke måter har du opplevd rasisme selv, Ayan?
AA: Min opplevelse er veldig lik mange andres. Da jeg gikk på skolen, ble jeg kalt n-ordet, og ingen av lærerne sa noen gang ifra til meg, eller til de andre rundt meg, at det var galt. Jeg har en venninne som delte sin egen historie med meg, som fortalte at hun ble kalt n-ordet så ofte at det på en måte ble en del av navnet hennes. Hun ble også kalt n-ordet av andre elever ansikt til ansikt, og det var ingen lærere som sa at hun ikke fortjente å bli kalt det, at det var galt.
Programleder: Journalisten.no lager saker på medienorge (offentlig informasjonssentral for fakta om norske medier). Hender det at dere skriver om rasisme i mediebransjen?
RAG: Vi har ikke skrevet mye om rasisme i mediebransjen, men vi har skrevet om rasisme, eller dekningen av rasisme. Som mange andre medier har vi skrevet mye mer om det det siste året. Det ble lagt fram en Fritt Ord-rapport tidligere i høst, som viste at medienes dekning av rasisme har økt betraktelig etter drapet på George Floyd og de påfølgende demonstrasjonene. Og vi speiler jo mediebransjen ved at vi skriver om dem, så da blir det mer hos oss også. Men det den rapporten viser, som er veldig interessant, er at det er mest dekning av hendelser og lite gravende journalistikk som går i dybden, det er veldig mange enkelthistorier, og det er også få systematiske tilnærminger til problemet. Der har vi en lang vei å gå – det har vi i Journalisten også.
Programleder: Hvilken makt tenker du at redaksjonelle medier har innen kildebruk og hvordan minoriteter framstilles?
RAG: Mediene bestemmer ikke nødvendigvis hva folk skal mene, det vet vi en del om. Men mediene har stor påvirkningskraft når det gjelder å få fram hva folk flest skal mene noe om. De kildene og de temaene som mediene velger, blir dem som er synlige i debatten. Sånn sett har de ganske stor påvirkning på hvem som blir hørt i samfunnet, både direkte og indirekte gjennom hvordan både minoriteter og andre blir framstilt.
Programleder: Det er noen som mener at alle typer ytringer bør kunne diskuteres i offentlighet, at ytringsfriheten rett og slett er det beste middelet vi har i møte med rasistiske ytringer. Hva tenker dere om det?
RAG: Livet hadde vært mye enklere hvis vi var absolutt sikre på at det var svaret. Selv tror jeg at ytringsfrihet er grunnleggende for å møte alle ytringer man ikke liker. Men vi ser samtidig i samfunn som er mer polariserte enn vårt eget, at folk i stor grad bare snakker forbi hverandre og ikke til hverandre. Jeg vet ikke helt hva som er alternativet, for meninger og holdninger blir ikke borte om man forbyr dem. Kanskje blir de heller mer ekstreme.
AA: Resett (internettmagasin og formidler av nyheter og meningsinnhold) har gang på gang kommet med argumenter og overskrifter som "Muslimer tar over Europa" eller "Muslimske menn er voldtektsmenn". De sier også at det er et høyere antall muslimske menn som voldtar enn etnisk norske menn, mens studier viser at det ikke stemmer. Når mediene inviterer inn disse menneskene i håp om å bekjempe dem med saklige argumenter, går det ikke. Det er fordi Resett og disse menneskene ikke diskuterer ut fra fakta. De diskuterer ikke fra logikk, men heller fra fryktbaserte argumenter. Og når man blir eksponert for hatytringer over lang tid, blir man mindre følsom, man blir mindre sjokkert. Som et samfunn står vi da i fare for å bli mindre sensitive for den volden vi stadig møter.
Programleder: Ganske ofte nå ser man relativt rasistiske ytringer i kommentarfeltet under forskjellige saker – og det gjør folk under eget navn. Hva tror du er grunnen til at de tør det?
RAG: Det lurer jeg også veldig på. Jeg tror noe av det skyldes manglende teknisk kompetanse – de skjønner ikke helt hva de holder på med.
Programleder: Så du tenker de ikke vet at navnene deres synes?
RAG: Ja, for noen tror jeg det er slik. Men samtidig tror jeg også det viser at dette er holdninger som har vært i samfunnet hele tida, som kanskje noen av oss har trodd eller håpet ikke skulle være der. Nå har alle fått en kanal, så da kan det komme fram. En annen mulighet er at man blir revet med – man ser at noen skriver noe, blir irritert, topper det, og så drar det hele videre slik at det kanskje blir mer ekstremt enn hva man hadde tenkt i utgangspunktet. Men nå ser jeg alle dem som signerer med egne navn, og ut fra profilene kan du se at det er folk med høyere utdannelse – også høyere stillinger i samfunnet – som kan skrive de merkeligste ting i sosiale medier. Det er et stort mysterium for meg.
Programleder: Hva tenker du da om den påvirkningen sosiale medier har hatt på rasisme i Norge? Har det blitt verre, eller har det blitt bedre?
RAG: Det er vanskelig å si. Det får jo fram motstemmene også – alle har nå en kanal. Men jeg tror sosiale medier i hvert fall har tydeliggjort og synliggjort en del som kanskje bare foregikk ved kaffebordet og over gjerdet til naboen tidligere.
AA: Jeg tror rasisme på en måte har blitt stuerent nå. Mye som ikke helt var greit å si tidligere, har blitt mye mer greit å si nå. Jeg tror det har litt med å gjøre at nynazistiske organisasjoner vokser. Man ser også at de har begynt å organisere seg i "chattegrupper". Han unge gutten som prøvde å skyte seg inn i en moské, var jo en del av en hatbevegelse på nettet. Det er skummelt å se, men man ser også at sosiale medier har bidratt til å øke kunnskap blant dem som kanskje ikke ville funnet den typen informasjon på noen annen måte. Man ser også hvordan videoer lett sprer seg. For eksempel spredde videoen med George Floyd seg på 2–3 døgn.
Programleder: Hvor viktig tror du representasjon i mediene er for å jobbe mot rasisme?
AA: Jeg tror det er veldig viktig at mediene slipper inn flere mennesker med forskjellig bakgrunn. Jeg leste nå nylig at NRK ble beskyldt for å slippe til for få forskere i debatter om rasisme, til fordel for flere debattanter som snakker om personlige opplevelser. Det er viktig å få fram de personlige opplevelsene, men noen ganger blir vi låst i enkeltopplevelser.
RAG: Jeg tror det er veldig viktig at mediene speiler det samfunnet de skal dekke. Det gjelder ikke bare rasisme, det gjelder alle områder. Hvis det er hvite menn som nærmer seg 50, som sitter i alle posisjoner, får vi vite veldig mye om det hvite menn som nærmer seg 50, er opptatt av. Da gjør ikke mediene jobben sin – de plukker ikke opp de problemene folk er opptatt av, og det som kanskje er problemene i samfunnet. Sånn sett er det viktig at både kjønn og minoriteter av alle typer er representert i mediene.
Programleder: Da er det interessant å se på hva som får spalteplass. Hvis noe som mange kan oppleve som rasistisk, får spalteplass, må noen sette grensene. Noen må bestemme hva som skal komme på trykk. Hvordan skal man styre dette?
RAG: De tradisjonelle mediene er styrt av redaktører. Redaktørene har historisk sett tatt dette ansvaret, og jeg mener at de tar det ansvaret i dag. Utfordringen er i mye større grad i de sosiale mediene. Mange av disse selskapene ser ikke på seg selv som medieselskaper, de ser på seg selv som teknologiselskaper, og de tilrettelegger bare for at andre kan publisere innhold på plattformene deres. De har noen regler for hva man kan publisere hos dem, men hvor strenge de reglene skal være, er en spagat hele tida. Hvis de strammer for mye inn, blir de beskyldt for sensur. Hvis de ikke strammer inn, vil det kanskje komme regler fra myndighetene som krever at de tar tak, som igjen kan gå utover inntektene deres. Men jeg ser en utvikling nå hvor jeg føler at mange av disse selskapene, for eksempel Facebook, nærmer seg et medieselskap og i mye større grad bør ta det redaktøransvaret og rydde opp på sine plattformer. Det gjelder også noen av de andre sosiale mediene.
AA: Når det er mennesker som kommer med argumenter som at muslimer ikke bruker antibac fordi det er alkohol i det, spør jeg: Er dette den typen meninger og debattanter vi ønsker å ha med i vårt offentlige ordskifte? Slike mennesker snakker ikke ut fra argumenter og fakta, men heller fra irrasjonelle påstander som ikke stemmer i det hele tatt. Når folk kommer med ytringer om at muslimer er i ferd med å ta over Europa, og det blir bevist gang på gang at det ikke stemmer, lurer jeg på om det er disse menneskene vi ønsker å invitere til ordskiftet. Vi må være kritiske til hvem vi inviterer inn!