Ytringsfrihet er en menneskerettighet og en betingelse for at et demokrati skal fungere. Skal et samfunn styres av folket selv, må de ha mulighet til å fortelle hvordan de vil ha det.
Men hva med dem som ikke er i stand til å benytte seg av ytringsfriheten og til å ivareta sine egne interesser? Hvem skal tale deres sak?
Vi har vi alle et moralsk ansvar for å være "de stemmeløses stemme" i samfunnsdebatten. Journalister har, ifølge Vær varsom-plakaten, et spesielt ansvar for å beskytte svake grupper mot overgrep eller forsømmelser. Filmatiske mediefortellinger bidrar også til å sette de stemmeløses problemer på dagsorden.
De som ikke kommer til orde
Det er et rettferdig prinsipp at alle som hører til i et samfunn, har rett til å være med på å bestemme hvordan samfunnet skal styres. Men det er samtidig et problem at noen ikke er i stand til verken å ytre seg eller avgi stemme ved valg. Her er noen eksempler:
- Barn kan ikke selv gi uttrykk for hvordan de kan få det best mulig. De er helt avhengig av at voksne sørger for å få gjennomført tiltak som er nødvendige for at de skal ha det godt.
Mennesker med sterke psykiske funksjonshemninger er heller ikke i stand til å skaffe seg oversikt over hvilke ordninger de trenger for å ha et godt liv. Dermed er det vanskelig for dem å ivareta sine egne interesser. Andre må gjøre det for dem.
Mennesker med kort botid i Norge behersker gjerne språket dårlig og kan slite med å forstå hvordan det norske samfunnet er organisert. Da er det vanskelig å delta i samfunnsdebatten. Som utenlandsk statsborger må du ha bodd tre år i Norge for å ha stemmerett ved kommunevalg. For å stemme i stortingsvalg må du være norsk statsborger.
Noen interessegrupper er så små at de ville blitt nedstemt uansett, dersom det til enhver tid skulle være flertallsavstemninger. De mangler ikke evne til å målbære behovene sine, men er likevel avhengig av at andre mener at de er verd å ta hensyn til.
Mennesker med fysiske funksjonshemminger er en slik gruppe. De er en minoritet i samfunnet og har samtidig behov for ekstra tilpasninger for å kunne delta på like fot med andre.
Dersom vi hadde flertallsavstemninger der alle bare tenkte på sine egne behov, ville slike tilpasninger aldri skje. Men slike minoritetsgrupper får hjelp fra funksjonsfriske som lytter, bryr seg, og som tror på at alle mennesker skal ha samme rett til et godt liv. Slik kan vi få stor nok oppslutning om saker som er viktige, selv om de bare gjelder en minoritet.
Solidaritet
Å være solidarisk vil si å kjempe for en sak som egentlig gjelder noen andre. For eksempel kan du stille deg solidarisk med incestofre og hjelpe til med å gi dem gode behandlingstilbud, selv om du selv har hatt en lykkelig og harmonisk oppvekst. Eller du kan jobbe for at uføretrygdede skal få gode pensjoner, selv om du selv er arbeidsfør.
Hele vårt demokratiske system er bygd på solidaritet. Den som bruker ytringsfriheten og tar del i politikken, har plikt til å tenke på flere enn bare seg selv.
De som legger fram forslag til politiske løsninger, har ansvar for å tenke gjennom hvordan disse løsningene vil påvirke andre. Den enkelte deltakeren i demokratiet har medansvar for helheten. De løsningene han eller hun foreslår, skal være til nytte for samfunnet som helhet.
Les Ketil Hindenes sitt debattinnlegg i Bergensavisen, som han skrev i forbindelse med stortingsvalget i 2021: Jeg gir min stemme for de stemmeløse
Internasjonal solidaritet
Den solidariteten som kreves av deltakerne i et demokrati, slutter ikke ved en landegrense. Vi er ikke bare deltakere i det norske samfunnet, men også i det globale samfunnet. Vi er innbyggere på den samme kloden, og ingen av oss kan flytte herfra.
Det er ikke slik at velstanden i Norge kun er vår egen fortjeneste, og at alle andre har seg selv – og skjebnen – å takke hvis de har det vanskelig. De som har midlene og mulighetene, har plikt til å gjøre det de kan for å rette opp det som er urettferdig.
Lytt til artisten Sigvard Dagsland på YouTube:
Stemme for de stemmeløse (YouTube.com)