Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen

Deltakere: Sarah Natasha Melbye – Programleder Joakim Nesheim – JN

Hva er olje?

Programleder: Hvordan kommer oljen opp fra langt under havbunnen? Hvorfor bruker noen felt havbunnsinstallasjoner eller overflateinstallasjoner? Er det forskjell på oljen i sør og nord, og hva er fordeler med gass framfor olje?

Programleder: Alt dette og mer skal vi prøve å finne svar på i denne episoden. Han som kan dette, heter Joakim Nesheim. Han har gått brønnteknikk og jobbet offshore med boring, og nå jobber han som ingeniør.

Programleder: Hei, Joakim.

JN: Hei, god dag!

Programleder: Du, la oss gå rett på sak. Hva er olje?

JN: Olje er et sluttprodukt fra biologisk masse, hovedsakelig plankton i havet. Det betyr at der man finner olje og gass i dag, har det en gang vært hav. Mange steder i verden finner man olje og gass på land, men da har det vært hav der for lenge siden.

Programleder: Men hvordan blir det olje, da?

JN: For mange millioner siden var det plankton i havet som døde og sank til havbunnen. Energien kommer altså fra planktonets fotosyntese og ikke fra dinosaurer, som noen kanskje tror. Det er flere betingelser som må være til stede for at man skal ende opp med sluttproduktet olje og gass. En av disse er et anoksisk hav.

Programleder: Et hva for noe?

JNProgramleder: Et anoksisk hav. Det er et hav som er varmt og har et lavt oksygennivå, slik at planktonet som dør, ikke råtner. Dermed bevares energien fra fotosyntesen. Du trenger faktisk over 20 tonn biologisk masse for å få 1 liter bensin! Først da forstår du hvor store mengder plankton som trengs, og hvorfor vi trenger mange millioner år for å sitte igjen med disse mengdene med olje som vi har i dag. Det er ikke bare plankton som faller til havbunnen, det samme gjør sedimenter som sand, silt og leire, for å nevne et par. Disse kommer fra fastlandet vårt, ved at elver som har gravd og skjært i naturen vår, har transportert den løse massen ut i havet. Lag på lag med sedimenter har pressa planktonet et par-tre kilometer ned i bakken, og med riktig trykk og temperatur blir det dannet olje og gass.

Programleder: Ok ... Jeg synes dette er litt komplisert – du må forklare litt nærmere hvordan dette skjer.

JN: Når massen presses langt ned i havdypet, stiger både trykket og temperaturen. Omdannelse til olje og gass skjer på cirka 2000 meters dyp – og det er litt som å steike en Grandiosa. Dersom temperaturen i ovnen er enten for høy eller lav, så ender du opp med et uspiselig måltid. Du må både ha riktig temperatur og riktig tid for å få en perfekt stekt Grandiosa. Når oljen er ferdig dannet, må den bli fanget i en felle, og det er i disse fellene vi borer etter olje.

Programleder: Oi, hvordan skjer det?

JN: Oljen blir altså ikke dannet i disse fellene. Den blir blant annet dannet i noe vi kaller for en kildebergart, og den kan være både dypere og lenger borte fra disse fellene. Oljen dannes her, og så skjer det en naturlig migrasjon, det vil si forflytning, fra kildebergarten og oppover mot havbunnen. Noe av oljen blir fanget under en type stein som vi kaller vi for en takbergart. Det er bokstavelig talt et tak av stein, som oljen ikke klarer å strømme igjennom. Resten av oljen når gjerne havoverflaten. Over tid samler det seg opp en større mengde olje under takbergarten, og det er det vi kaller for ei felle.

Programleder: Joakim, du sier at oljen «strømmer». Det syns jeg er veldig vanskelig å se for meg – hvordan skjer det?

JN: Oljen kan strømme på den måten at den beveger seg langs naturlige sprekker i bakken eller direkte gjennom en bergart. Dette skjer både under migrasjonen fra kildebergarten til reservoaret, altså oppbevaringsplassen, og under vanlig oljeproduksjon. De fleste har lekt med kritt, altså den hvite steinen som veier lite og som flyter hvis du hiver den på vannet. Krittsteinen er full av bobler med luft, og det betyr at den er porøs. Hvis det hadde vært tunneler mellom disse boblene, kunne væsker strømmet gjennom steinen. Det er litt som en svamp, den er full av hull, eller bobler om du vil, men det er altså tunneler mellom boblene. Det er inne i slike bergarter at olje og gass oppbevarer seg på norsk sokkel, i såkalte sandsteinreservoarer. Sørfeltet er et unntak, for der oppholder oljen seg i en bergart som i utgangspunktet ikke tillater gjennomstrømning. Men denne bergarten, som kalles for kalkstein, har fått naturlige sprekker i seg, og oljen strømmer opp langs disse sprekkene. Se for deg at krittet har sprukket, og at oljen strømmer langs sprekkene.

Programleder: Det var et bilde som gjorde det litt lettere å forstå. Men du sier «Sørfeltet», som jeg har hørt mange ganger, men som jeg faktisk ikke helt vet hva er. Hva er det?

JN: Sørfeltet er kallenavnet vi bruker på oljefeltene som finnes så langt sør som vi kommer på norsk sokkel. Noen kjente felt der er Ekofisk, som er Norges første oljefelt, og Eldfisk og Valhall. For oljefeltene i sør er reservoarbergarten kalkstein. Men dersom man beveger seg nordover, så kommer man til et geologisk skille, og fra dette punktet og videre på norsk sokkel er det sandstein som er reservoarbergarten vår. Rett vest for Stavanger ligger det mye omtalte Johan Sverdrup-feltet, som startet produksjon i 2019. Et stykke vest og nordvest fra Bergen finner vi felt som Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Snorre, for å nevne noen av de andre også. Og, en liten del av Statfjordfeltet ligger faktisk på engelsk sektor.

Programleder: Joakim, du har jobbet på et av de stedene du har nevnt, har du ikke det?

JN: Jeg jobbet på Ekofisk.

Programleder: Hvordan var det?

JN: Det var veldig ålreit. Samtidig var det en spesiell hverdag, for der jobber du i to uker ute på plattformen, med 12 timers skift fra mandag til søndag. Når du reiser hjem, har du fire uker fri og kan gjøre hva du vil. Du får også fly mye i kjøre mye helikopter.

Programleder: Kan ikke det være litt skummelt?

JN: Jo, i dårlig vær ... Hvis du synes det er ubehagelig med turbulens når du flyr, da skal du prøve helikopter i dårlig vær – det er mye verre!

Programleder: Vi må snakke litt om hvordan olje og gass kommer opp til overflaten, Joakim.

JN: Ja, du har kanskje hørt på nyhetene at de snakker om pumping av olje, men det er noe vi faktisk ikke driver med i Norge. Oljen på norsk sokkel befinner seg i reservoarer med høyt trykk, og det er dette trykket som driver olje og gass opp til overflaten. Selve pumpingen slipper vi å drive med. Men for å kunne produsere olje så må man først bore en brønn som går fra havbunnen og ned til reservoaret.

Programleder: Ja, nå begynner det å bli veldig konkret for meg. Hvordan borer man?

JN: Tenk deg først at du står på stranden og skal grave et hull med en spade. Du kan grave så og så dypt, og etter en viss dybde raser hullet ditt sammen. Denne utfordringen har vi også når vi skal bore flere kilometer. Dersom du kunne ha satt et stålrør oppi det hullet du har gravd på stranden, så hadde du sluppet å tenke på at hullet raser. Og dersom du står inne i dette stålrøret, kan du grave enda dypere uten at hullet ditt raser, men merk at det blir trangere for deg å stå inne i stålrøret enn i det åpne hullet som du først sto i. Det er dette hullet vi kaller en brønn. For å hindre kollaps borer man i seksjoner ved å sette flere slike stålrør. Neste seksjon er alltid mindre i diameter, slik at man kan fortsette i røret som man allerede har.

JN: For å få et hull må du fjerne masser, og denne massen trenger du å transportere bort. På stranden brukte du en spade og kastet sanden utenfor hullet ditt. Men dette går ikke hvis du skal grave flere kilometer nedover. Dersom du blåser i et sugerør i drikken din, så bobler det opp på utsiden av sugerøret. På samme måte dyttes løs steinmasse på utsiden av en borestreng opp mot overflaten, samtidig som borestrengen roterer, kutter og knuser seg nedover bakken. Istedenfor luft, som du bruker i sugerøret ditt, pumper man borevæske ned i borestrengen, og så går den opp igjen på utsiden av borerøret. Den løse steinmassen kaller vi kaks, og den løftes opp til boreriggen sammen med borevæsken og på utsiden av borestrengen. Kaksen skilles så ut og sendes i land for rensing, mens borevæsken gjenbrukes.

Programleder: Jeg vet hva jeg kommer til å tenke på neste gang jeg spiser Pizza Grandiosa og drikker noe med sugerør, he-he. Men hvordan borer man brønner langt til havs?

JN: Boring skjer som regel fra en mobil bore-enhet, for eksempel et boreskip, en flyterigg eller en Jackup-plattform (oppjekkbar plattform). I noen tilfeller har man boreanlegg på faste installasjoner, for eksempel på Ekofisk, der jeg var. Ulempen er at de står fast, så du kan ikke flytte dem til et nytt sted. Men dersom anlegget står på et felt som skal vare i flere tiår, så gjør det ingenting.

Programleder: Hvordan går man fra boring til produksjon?

JN: Når du har gravd hullet ditt til der oljen er, altså når du har boret fra havbunnen helt ned til reservoaret, så må du ha et sugerør som går fra reservoaret og helt opp til plattformen i ett og samme rør. Først da kan du begynne å produsere. På noen felt ligger oljeproduserende installasjoner på havbunnen, og det er såkalte havbunnsinstallasjoner. Andre steder står de som plattformer på havbunnen med bein som går til overflaten, og det er såkalte overflateinstallasjoner. Størrelsen på feltet og havdypet er to avgjørende faktorer som bestemmer hva slags installasjon man skal ha. På Sørfeltet i Nordsjøen, for eksempel Ekofisk, er det kanskje bare 70–80 meter dypt, og dermed er det ikke så store tekniske utfordringer med plattformer som står på havbunnen med stålbein, såkalte pælet plattformer. De finnes også med betongbein, og da heter de Condeep. Slike bygges det ikke flere av. Du har sikkert sett Troll-plattformen? Den er av betong. Det var jo verdens største flyttbare konstruksjon som menneskeheten har laget.

JN: En stor fordel med å stå på havbunnen er at installasjonen ikke beveger seg ikke med bølger, vær og vind. Dersom havdybden er 1200 meter, så byr det på store utfordringer om man vil ha en overflateinstallasjon. Derfor velger man gjerne å heller ha en havbunnsinstallasjon med en rørledning som enten går til land eller til en flytende produksjonsenhet, som et skip eller en flyterigg.

Programleder: Vi må snakke litt om olje og gass.

JN: I Norge selger vi både olje og gass. Noen land velger å brenne gassen og kun selge oljen, på grunn av de tekniske utfordringene som kommer med gassen. Å brenne gass produserer mindre forurensning enn å brenne olje, men fra olje får man utvunnet flere produkter. Noen kjenner du kanskje til, som bensin, diesel, flybensin og asfalt, men plastikk er også et produkt av olje. Hvis du padler i en kajakk og har ordentlig utstyr på deg, vil det meste være et oljeprodukt. Så det er fordeler og ulemper med både olje og gass, og hva som blir best, avhenger av hvilket sluttprodukt du er ute etter.

Programleder: Joakim, det er mye snakk om at det er noen som ønsker å legge ned oljeproduksjonen i Norge.

JN: Ja, det er det. Men hvis du tenker på det større bildet: Selv om Norge slutter å supplere markedet med olje og gass, så vil det fortsatt være et behov for olje og gass. Da må behovet dekkes av Russland, USA eller Saudi-Arabia – for å nevne noen potensielle leverandører. Norge driver en miljøbevisst oljeproduksjon og har strenge krav. For eksempel får flere og flere faste installasjoner strøm fra land i stedet for å produsere strøm direkte på feltet av gassen som de produserer, og mobile installasjoner får batteripakker og blir hybrider. Tenk på en hybrid bil som kjører på bensin og strøm.

Programleder: Hvis det sitter noen nå og tenker at deres framtidsdrøm er å jobbe offshore i boring –hva har du lyst til å si til dem, helt til slutt?

JN: Det er veldig spennende, og du får mye ansvar på kort tid. Du føler deg ganske tøff på jobb, for du jobber gjerne i et tårn som er opptil 120 meter over havet. Du kan ikke ha høydeskrekk, det må jeg si. Du får kjøre tungt maskineri, og du snakker mye i radioen – det er litt som du ser på sånne amerikanske filmer hvor de snakker i radioen. Det høres litt kult ut, men jeg gjør det hele tiden. Det er veldig spennende å jobbe med boring, og det er veldig mange utfordringer og nye ting som skjer hele tiden. Teknologien går bare framover.

Programleder: Joakim, takk for at du har lært oss en hel masse på kort tid. Jeg er i hvert fall litt klokere, og jeg tror det er flere med meg. Takk skal du ha!

Produsert av Både Og for NDLA