Hopp til innhold

Fagartikkel

Fornorskningspolitikken overfor samene

I en periode på nesten 100 år førte norske styresmakter en aktiv fornorskningspolitikk overfor samene og kvenene. Denne politikken kalles også assimilering og hadde utgangspunkt i et ønske om at samer og kvener skulle smelte sammen med det norske samfunnet.

LK20LK06
Mange samiske skolebarn og noen voksne foran en trebygning. Svart-hvitt foto.

Skolebarn og lærere foran skolebygningen i Kistrand i Porsanger, Finnmark, cirka 1901

Vi skal fokusere på samene i denne fagartikkelen, selv om vi også vil omtale noe av politikken overfor kvenene. I artikkelen om kvenene kan du lese mer om dem.

Fornorskningspolitikken

Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.

Tanken var at man kunne hjelpe samene på en best mulig måte dersom de gav slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.

Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men det har nok vært en avmaktsfølelse om at de som satt med makten bestemte, og disse var ikke interessert i hva de som ble utsatt for denne politikken mente som saken.

Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.

Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.

Språket og skolen

En gutt i samisk kofte står foran ei tavle med tekst skrevet på norsk. Han peker på tavla med en pekestokk. Andre barn sitter ved pultene og ser på. Ei kvinne står til høyre for tavla. Svart-hvitt foto.

Samiske barn undervises i norsk på en internatskole.

Selv om denne politikken handlet om så mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.

I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.

I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærere skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for lærere som klarte å fornorske mest.

I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var faktisk det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en viktig institusjon for å fremme norsk språk og kultur.

Følger av fornorskningspolitikken

Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men følgene fortsatte lenge etterpå. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.

Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.

Med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også en større bevisstgjøring blant samene selv.

Likevel skal det understrekes at mange i lang tid var sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som var ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.

Kong Harald ba om tilgivelse for den norske stats fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997.

Kilder

Gaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie

Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.

Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm

Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html

Sist oppdatert 16.09.2022
Skrevet av Inga Berntsen Rudi

Læringsressurser

Samisk historie